Du vet at du er i Romania...

når butikkene selger øl i 2-liters plastflasker, og du med stor sannsynlighet finner igjen tomflaskene i veikanten. Når folk uten blygsel parkerer midt på fortauet, så fotgjengere med eller uten barnevogner må gå ut i veibanen. Når 69 prosent av befolkningen, ifølge det siste såkalte EU-barometeret, ikke stoler på sin egen regjering, og enda flere – hele 75 prosent – ikke har tiltro til parlamentet. Når, på tross av dette, det rumenske flagget vaier over alt, både på offentlige og private steder, og gjerne sammen med EU-flagget, og bånd med flaggfargene brukes til snorklipping og flettesløyfer og dekorasjoner hvor det skal være. Når styreren i en barnehage med rundt 250 barn og 25 ansatte må bruke hele 25 uketimer i avdelingen, og når hun ikke aner hvem som blir de nye kollegene hennes fra september av, ettersom de blir ansatt av kommunen uten hennes innflytelse. Når du tror at kjøkkenskapene eller parketten på gulvet eller listene langs kanten er av tre, men så er de av godt kamuflert plast.

DU VET OGSÅ AT DU ER I ROMANIA når vektere med batonger går rundt mellom butikkhyllene på supermarkedene. Når elevenes eksamensresultater henges opp, uten det minste forsøk på anonymisering, på oppslagstavla utenfor skolen. Når avisene kan skrive spalte opp og spalte ned om et arrangement om et viktig tema, som for eksempel «Romanias opparbeidese av fortiden», uten noensinne å komme inn på annet enn hvem som var der, i hvilken rekkefølge de snakket, hvem som sponset møtet eller hvor det ble holdt. Når du sliter med å finne vanlig fløte i butikken, fordi nesten alt er varianter av syrnede melkeprodukter, helt til du finner ut at noen har «Smantane dulce» eller «Frisca» i løs vekt og at det slett ikke var nødvendig å ta med Viking boksmelk fra siste norgestur. Når kvinner, menn og barn rekker fram hånda og tigger om «bani» mellom kafébordene eller utenfor kirkene eller på gatene, og du får mer og mer følelsen av at det er en livsstil mer enn en nødvendighet for de fleste av dem. Når det står massevis av byggeruiner rundt om i landskapet, som noen stakk fra fordi pengene tok slutt. Når du har ventet riktig lenge på å få bestille mat – eller å få mat etter å ha bestilt den – på en restaurant, mens det derimot går lynkjapt når kelneren rydder av tallerkenen din mens du ennå tygger den siste (eller nest siste) matbiten. Når i høyden én av ti toalettdører på restauranter eller kafeer har lås, på universitetet sågar null av ti, hvilket også er tilfelle med tanke på dopapir. Når høyden på damenes hæler øker proporsjonalt med alderen, jeg har observert meg fram til 0,5 cm pr. leveår, opp til ca. 30-årsalderen, for så å gå litt nedover igjen, og når HMS-politiet er totalt fraværende for å forhindre ankelbrudd og slå ned på uestetisk gange.

MEN DU VET OGSÅ AT DU ER I ROMANIA når det finnes et «Magazin Mixt» eller «Magazin Alimentar» på hvert gatehjørne, hvor du får kjøpt dagligvarer (hvori opptatt vin) 7 dager i uka, i tillegg til de store supermarkedene rundt omkring.  Og når trafikklysene er så greie å fortelle deg hvor mange sekunder det er igjen til lyset skifter, til rødt eller til grønt, uansett om du er fotgjenger eller bilist. Og når morellene var modne i mai, mens tomatene er svære og solmodne nå i juli, og du kan kjøpe Porumb fiert* på annethvert gatehjørne. Og når sommerkveldene er mørke men varme, og du kan sitte ute i korte ermer til langt på natt. Og når folk tar med seg et spann og samler opp nedfallsfrukt i nabolaget, eller henter sopp og bær i skogen, eller setter kål til gjæring i sola, for å sikre vinterforrådet. Og når de gir deg hjemmelaget syltetøy og zacusca og ţuika i avskjedsgave. Og når drosjen er på plass senest 5 minutter etter at du ringte, uansett tid på døgnet. Og når det ennå finnes produksjon av både klær og sko her – ikke bare «made in China»-ting. Og når en bygningsarbeider som restaurerer en middelalder-borg, har på seg t-skjorte med Sandnes Ulf-logo, uten å ane at den er fra Norge og at vi er nesten fra Sandnes.

DU VET DESSUTEN AT DU ER I ROMANIA når du pent må vente til du kan kjøre forbi hvis en hestevogn eller noen kyr eller sauer ligger foran deg på veien, og når det finnes offisielle forbud mot innkjøring med hest og vogn på en del veier. Og når storkene i reirene på toppen av en lyktestolpe eller et hustak står og øver seg på å flakse, snart klare til å forlate redet etter noen stillesittende måneder i høyden. Og når det står på restaurantmenyen hvor mange gram kjøtt, grønnsaker og annet tilbehør det er i retten du bestiller, så du kjapt kan regne ut om du orker så mye. Og når feiekostene er laget av en halvkrokete grein og kvister av bjørk – og går tilbake til naturen når de er oppbrukt. Og når du kan begeistre 25 barneskolelærere på videreutdanning i Mediaş bare ved å flytte en undervisningstime ut i skolegården, og lage en sirkelløype med ulike fagaktiviteter hvor de i tillegg skal bevege seg på morsomme måter mellom de ulike postene. Og når det har vært så kjekt å fordype seg i arbeidet som «miljø-ekspert» i 4 måneder at du slett ikke har rørt verken strikketøyet eller eksamensoppgaven du hadde tenkt å få ferdig under oppholdet her. Og når du har møtt utrolig mange flotte mennesker som har gjort det både hyggelig og lærerikt å være her. Og når du i tillegg har opplevd alt det andre jeg har fortalt om i de 58 foregående blogg-innleggene.

 

DU VET I HVERT FALL HELT SIKKERT AT DU ER I ROMANIA  når du har følelsen av at dette landet ikke slipper taket i deg så lett, og at du ganske sikkert kommer tilbake hit!

I morgen reiser vi hjem, til Norge og Stavanger. Takk for denne gangen, og LA REVEDERE!

_____________________________

* Porumb Fiert er frisk, nyhøstet mais, som serveres kokt.
___________________________________________________________________________________________________________________

  

  

  

 ___________________________________________________________________________________________________________________

Mennesker vi møtte

Forskjellen på å være turist og å være «litt fastboende» er at man rekker å få en relasjon til folk når man er her over litt tid – i noen tilfeller en relasjon som vil vare utover den tiden vi har delt her. Ikke bare Marga Grau, som jeg skrev om i går, er et menneske som har gjort inntrykk på meg. I løpet av fire måneder her i Romania har vi møtt så utrolig mange forskjellige folk, noen mer tilfeldig, andre som har blitt bekjente eller endatil venner.

Her er et knippe av dem som på ett eller annet vis har fått en plass i hjertet mitt. Da tar jeg ikke med de nærmeste arbeidskollegene, som har fått en del omtale før og som vi naturligvis ikke glemmer så fort.
 

• Den skjønne skredderen som fikset flere av kjolene til datteren vår, Ida, da hun var her i mai.

  

  Behind every beautiful woman...

  Kjolene var fra moren min, som sydde eller kjøpte dem på 1950- og 60-tallet, og noen trengte litt omsøm for å passe Ida. Rudolfs kollega Claudiu, som kjenner noen for enhver anledning, fant ham. En herre godt oppi 70-årene, nå pensjonert, tidligere skredder for Hugo Boss og andre firma som får produsert varene sine i Romania. Vi kunne dele noen vennlige ord på fransk, ettersom han hadde bodd i Tanger i Marocco i ett år i sine yngre dager. Nå var han fremdeles litt skredder på si, men han passet også en liten gutt på 4 år på dagtid, mens foreldrene var på jobb. Respekt!
• Drosjesjåføren på rundt 60 år som kjørte oss og noen tyske venner til det flotte friluftsmuseet, Astra, litt utenfor byen - han fortalte at han hadde lært tysk da han vokste opp i en leiegård med 14 familier, hvorav 10 var tyskspråklige. Ikke bare tysk, som jo var et fremmedspråk for ham, men også den såkalte saksiske dialekten, nær opp til språket i Luxemburg, hadde han lært av ungene i gata. Til og med grove vitser rakk han å fortelle på turen...
• Kunstneren fra Sibiu som hadde sin første kunstutstilling i rådhuset i hjembyen, og som vi kjøpte et magnolie-maleri av. Hun er gift med en greker og har bodd i Hellas i 27 år, og da krisen og arbeidsløsheten tok overhånd for noen år siden, begynte hun å male, 50 år gammel. Hun var så lett å snakke med, og positiv på tross av tøffe hverdager.
• Ingvar Landa fra Randaberg (nabokommune til Stavanger, for uinnvidde) – ham jeg snakket med på telefonen i mai, da vi kom i prat med en kjøttselger på økomarkedet her i Sibiu som fortalte på klingende svensk at han hadde en venn i Stavanger. Da vi fortalte at det var hjemtraktene våre, var Ingvar bare 12 tastetrykk unna. Og da han – Ingvar, altså – kom til Sibiu med en gruppe turister fra Rogaland i begynnelsen av juni, rakk vi å møte dem den ene kvelden de var her i byen, og å guide dem rundt i det historiske sentrumsområdet her. En av dem kjente til og med Rudolf fra avfallsbransjen – han hadde jobbet på Ryfylke Miljøverk før han ble pensjonist.

 

 

• Det hyggelige ekteparet som delte hjemmebakte osterundstykker og øl i plastbeger med oss på den ortodokse pinsedagen. Vi var på reise i Bukovina, i Moldovia-provinsen nord i landet, og de stoppet oss utenfor en av de vakre klosterkirkene. Først skjønte vi ingenting, så ble vi bare glade og rørt.

• Damen som ville selge kantareller til oss en gang vi var på biltur. Vi stoppet for å se, vi var interessert, men hun ville bare selge hele spannet, for 50 lei, og vi kunne ikke bruke så mye sopp. Ikke så lett å kommunisere, men det ble ingen handel. – I likhet med mange rumenere, og spesielt sigøynere, plukker hun sopp og bær i skogen og forsøker å tjene litt på å selge varene, ofte langs landeveien. En stor jobb med veldig uforutsigbart utkomme. 

 

• Alle haikerne vi har tatt med på turene våre. Det er ganske vanlig å haike, folk står langs veien, ofte i klynger, og vifter med hendene, og når de er framme, tilbyr de seg å betale, for å dele på bensinkostnadene. – Vi har tatt med rundt 15, tipper jeg, naturligvis gratis. Nesten ingen har kunnet noe annet språk enn rumensk. En ung jente som skulle på jobb på Kaufland i Mediaş. En mor og sønnen på rundt 8 år ble med flere mil over fjellet, og en gutt på 14-15 år skulle hjem etter siste skoledag før sommerferien, en lang vei. Han kunne ikke noe engelsk, sa han i hvert fall, men da vi nærmet oss «hjemme», leste han opp fra oversettelsen på smart-telefonen «Can you please stop here». En ung herre i finstasen med en sterk eim av luktevann, tydeligvis på vei til fest.  En dame med en kurv på ryggen, full av tomme plastflasker – dessverre klarte vi ikke å spørre hva hun skulle bruke dem til, men vi fikk lov å ta et bilde.

• Den gamle damen som bar så tungt, så tungt på vei fra en butikk i Vatra Dornei i Bukuvina, hvor vi var på tur. Vi tok varene for henne, en sekk ris på nesten 10 kg og en nesten like tung bærepose. Vi fulgte henne en liten kilometer til jernbanestasjonen. Vi klarte å forstå at hun var 85 år gammel! Vi tok avskjed da hun måtte vente på toget, kunne dessverre ikke hjelpe henne videre, men fikk en overveldende mengde kyss på kinnet og hendene, og velsignelser i rikt monn.
• Ordføreren i Sibiu, Klaus Johannis, som var gjest på Expat-samling i juni. En hyggelig mann som stadig blir gjenvalgt her (de har direktevalg av ordfører) – han tilhører den tyskspråklige minoriteten, som nå bare utgjør 1,5 prosent av befolkningen, men fikk sist 80 prosent av stemmene. Godt de er fornøyde!

 

• Den norske ambassadøren til Romania, Øystein Hovdkinn, og ambassaderåd Hilde Berit Eide, som var i Astra-museet for å se på noen bygninger reist med norsk støtte. En bekjent av Rudolf fra landbruksfakultetet på universitetet hadde fått snusen i dette – han og kollegene skulle presentere noen dyrkingsforsøk med gamle sorter som de gjorde på museumsområdet, kombinert med sommeravslutningsfest for studentene, og han inviterte oss med. Ambassadefolkene var rimelig overrasket over å treffe norske folk. Hadde det ikke vært for den sykt høye live-folkemusikken, hadde vi kanskje kunnet snakke litt mer sammen. Nå var det bare å hive seg ut i ringdansen... – Her om dagen traff vi forresten viseambassadøren, Herman Baskår, også. Han, kona og de to små barna var på ferietur til vakre Transylvania – de hørte oss snakke norsk (noe vi gjør når vi vil kamuflere oss blant tyskere av alle slag...) og kom bort og drøste.

 

• Den tyske konsulen i Sibiu, Thomas Gerlach, som besøkte oss i Hammersdorf da vi hadde barne-miljøklubb i juni. Han ble med på «miljø-ræppen» sammen med barna og fikk se og kjenne på frisbeer og musematter og tegneblokker og mye annet av resirkulert plast, bildekk, drikkekartonger – ting jeg hadde tatt med fra Stavanger i juni. Han var helt enig i at det er en jobb å gjøre på avfallsfronten.
• Fire norske menn som vi traff på gata under forberedelsene til «Romaniacs Enduro» - et knallhardt motocross-ritt over de mest absurde hindere. Vi gikk og kikket på trestubbene, rampene og alle de rare tingene som fylte en av hovedgatene dagen før den såkalte prologen til rittet, da vi hørte østlandske stemmer. Vi stoppet og pratet, fortalte hvorfor vi var her og spurte naturligvis hvor de kom fra. Et par var fra Hokksund, en var fra Enebakk (det er i Akershus). «Å, der bor fetteren min», sa jeg, «han heter Bjørn Mikkelsen». «Ja, Bjørn, ja», svarte fyren, «han ringer vi alltid til når vi vil ha noe i avisa». Bjørn er nemlig lokaljournalist, og naturligvis kjent. Han vi traff, het Remi ettellerannet, og var engasjert i Enduro-miljøet i Norge, som tydeligvis ikke kan øve sånn som de vil, ettersom denne sporten er forbudt i Norge.

 

• En mann som sto i en gård bak den katolske kirken i byen og lagde kobberplater til å kle kirkekuppelen med. Ja, han lagde platene. Han hadde en svær stabel kobberplater på to paller, rundt 500 kg på hver, og så kuttet han dem i passende stykker, kanskje 40 ganger 40 cm, og presset falser langs kantene så de kunne hektes inn i hverandre. Både kutte- og falsemaskinen var hjemmesveiset. I flere måneder så vi modige arbeidere med klatreseler som holdt på å fornye platene på kuppelen – nå er den ferdig og blinker i solen, noe de gamle irrede platene ikke gjorde.

 

 

 

 

 

  

• Vaktmester Ioan i blokka vår – alltid hjelpsom, alltid blid, «Bunӑ ziua» og noen ord om været og «bicicleta» og «calde» som betyr varmt. Et par tyske gloser hos ham, et par latinsk-rumensk-fransk-italienske hos oss, men dessverre aldri nok til en ordentlig samtale.
• Menigheten i Hammersdorf – denne lille gruppen på knapt 20 folk med høy snittalder, som er «resten» som er igjen etter at 90 prosent av den tyskspråklige befolkningen pakket og dro da grensene ble åpnet i 1990. Så mange historier, så mange skjebner – men herlige folk.
• Ungene i barnehage nr. 38, som jeg har gjort mye kjekt i lag med. Så skjønne, så ivrige – og så skuffet over at jeg ikke klarte å forstå alt det de ville fortelle meg... Heldigvis kunne vi ha drakamp med tau og lage fruktsalat og klappe esel og male bilder også uten et felles språk. Men det hadde unektelig vært kjekkere om jeg hadde kunnet rumensk.
• Folkene på Gamle-benken. Gang på gang på turene våre har vi sett eldre folk - damer med skaut, menn med caps eller hatt - sitte på en stol eller benk i skyggen foran husene sine, mens de slappet av og fulgte med på livet langs veien. Og gang på gang har jeg tenkt at "dette hadde vært et perfekt fotomotiv". Men når du ikke kan språket, går du ikke bare bort og stikker kameraet opp i fjeset på ukjente mennesker - det er jo ikke en zoologisk hage... Men til sist fikk jeg et sånt motiv. I Sadu, hvor Vasile Sauegjeterbror og familien bor, satt en gjeng tilårskomne karer på bygdebenken, rett ved der hvor en bøffel gresset. Og Claudiu, som er en blid og sjarmerende mann, rullet ned bilvinduet og spurte om de utenlandske gjestene kunne ta et bilde. Og det kunne de.  

Det er disse og mange, mange andre som har gjort oppholdet her opplevelsesrikt og minneverdig på mange plan, og som får meg til å tenke at jeg ikke har vært her for siste gang.
___________________________________________________________________________________________________________________

Jeg vet en deilig have

I dag har jeg besøkt en gammel dame. En dame med en nydelig hage. Jeg har truffet henne tre ganger før. Og jeg er utrolig glad for å ha møtt henne.

Damen heter Marga Grau og fyller 81 i overmorgen. En av de første gangene jeg var i Schiller-Buchladen, en tyskspråklig bokhandel her i byen, så jeg en bok av henne, om plantemangfoldet i Transylvania, eller Siebenbürgen, som det heter på tysk. På baksiden sto en fascinerende beskrivelse av denne biologen som har undervist flere generasjoner med barn og ungdom, og som har kartlagt veldig mye av blomsterprakten her i regionen.

Jeg var så heldig å få treffe henne da en tyskspråklig «senior-gruppe» kom på besøk til Hammersdorf i mai. Rundt 20 meget voksne folk fra «byen», altså Sibiu, fikk vite mer om miljøprosjektet som er under utvikling i den gamle kirkeborgen, og etter hvert delte de villig vekk av minnene de hadde om dette stedet, som en gang lå langt ute på landet. Ski- eller kjelketurer i barndommen fra fjelltoppen Hammersdorfer Berg og helt ned til byen, ekskursjon med biologiklassen på universitetet, funn av sjeldne plantearter. En artig forsamling, med masse humor og glimt i øyet, trass i mange tunge skjebner, som f.eks. deportasjon til årelangt tvangsarbeid i Sibir etter 2. verdenskrig. Som tyskspråklig var du ikke mye verdt etter en tapt verdenskrig, verken her eller der (i parentes bemerket byttet Romania side i 1944, da de skjønte hvilken vei det bar).

Så skulle Eli og jeg arrangere barne-miljøklubben vår her for et par uker siden, og «biologisk mangfold» var ett av temaene. Hva gir naturen oss, hvorfor trenger vi alle disse plantene og dyrene, hvordan lever de sammen. Mange tema ville vi reflektere over sammen med barna. Selv om det ikke skulle være noen biologitime, tenkte vi likevel det kunne være greit å ha et minimum av kunnskap om alle de ville vekstene på området før vi ble sluppet løs på barna. Vi ville jo ta dem med på oppdagelsesferd.

Så vi inviterte Marga Grau. Hun fortalte oss ikke bare om blomstene, men også med stor innlevelse og utrolig detaljkunnskap om historien til familien og området hvor hun bor. Utrolig spennende. Jeg noterte masse – med min gullfiskhukommelse er det dessverre ellers mye som går tapt av det jeg blir fortalt.

Her var østerrikske offiserer som fikk bygd villaer i byen rundt 1900, hvorav hennes bestefar senere kjøpte en. Her var mor som gikk på guttegymnas – fire plasser var holdt av til privatist-jenter. Her var bror som begynte å studere til gruveingeniør etter 6 år i sovjetisk fangenskap etter krigen, men som strøk på eksamen i marxisme – en obligatorisk del uansett studiefag – og bare fikk enkle arbeiderjobber og hyppige oppsigelser før han fikk nok og flyttet til Tyskland på 1970-tallet. Og om Marga selv som fikk vokse opp i en kjempestor hage, den hørte egentlig til alle de 3 offisershusene som sto side om side, og faren hennes som hadde anlagt den med steinhage, staudehage, lekehage og plaskedam for barna, skøyteis om vinteren og alt et barn kunne drømme om. Lysten ble vekket til å studere biologi, og hun var biologilærer på videregående i mange, mange år. Hun svermer ennå for denne tiden, med ekskursjoner og med prøver i artskunnskap og mange flotte elever. Bare i år er hun invitert til 4 klassetreff med tidligere elever – 3 her i distriktet og ett i Tyskland.

Pensjonist har hun vært flere ganger – hun har blitt kalt tilbake til ulike jobber i skolen, blant annet som anatomilærer i utdanningen av hjelpepleiere for eldre, og har skrevet et par bøker. Den ene kom i 1997, «En håndsrekning for lærere i naturfagundervisningen», og etter den ble hun bedt om å beskrive det store blomstermangfoldet som finnes her. I 2000 kom blomsterboka, etter to års arbeid, med tekster på tysk og rumensk og med vakre fotografier av en av de tidligere elevene hennes, Adriana Hermann, som jeg også har hatt litt kontakt med her. Jeg har kjøpt én til miljøprosjektet i Hammersdorf og én til meg selv, signert av forfatteren :)

For å gjøre en lang historie litt kortere: etter denne historiefortellingen fulgte en rundtur på kirkeområdet, hvor Marga navnga minst 20 ulike viltvoksende blomster og fortalte om egenskaper som vortekurerende, magesmertelindrende osv. Og hun sa vi måtte komme og se på hagen hennes. I gamle dager hadde hun mer enn 300 ulike blomster i hagen, nå mente hun det var rundt 100.

I ettermiddag var Eli og jeg budne på kaffe og kaker, hjemmelaget kirsebærlikør, epler fra hagen og naturligvis oppdagelsestur i hagen. Med på kjøpet fikk vi også denne gangen rikelig med historie. Damen har laget et hefte med avskrift av samtlige brev faren sendte hjem til mor og søsken da han var i felten under første verdenskrig, fra 1915 til 1918, og levert originalene til et bymuseum. Hun har vært bystyremedlem, fått flere priser av den rumenske staten (og kan dermed gjøre krav på offisersbegravelse!), og ellers vært engasjert i det meste. Huset oser av historie, med gamle stilmøbler fra flere epoker, og med mange gjenstander som også har en historie å fortelle. Blant dem er de små trefigurene faren hennes lagde - bondegårder i tysk og i rumensk tradisjon. Disse produserte han for salg etter at han ble avsatt som bankdirektør i kommunisttiden. - Marga ble enke for 6 år siden – dessverre fikk ikke mannen oppleve at engasjementet hennes ble satt offisielt pris på.

Marga Grau er et utrolig skjønt menneske med et varmt hjerte og en nådegave av hukommelse og fortellerevne. Det er sånne folk som gjør at det blir litt trist å dra herfra.

Bildene får si resten.

 

___________________________________________________________________________________________________________________