Høysåter ser man sjeldent i Norge |
universitetet og REPA, en slags «fylkesmannen», jeg til barnehage nr. 38, drøye 3 km unna, og til landsbyen Guşteriţa, eller Hammersdorf på tysk, rundt 6 km mot nordøst. Det går faktisk ganske fint å sykle her – en del steder er det egne sykkelstier, egne striper langs større veier, og ikke så aller verst med respekten fra bilistenes side.
I forgår dro vi på søndagstur, for første gang ut av byen.
Turen gikk sørover, til Cisnãdioara, en liten landsby 15 km unna. Selv om
luften var kjølig, var det et vårlig drag i den. De første trærne har fått et
lysegrønt slør, noen frukttrær har antydning til blomster, og noen steder er
marken dekket av vårblomster. Vi hørte fuglesang og hakkespett-hakking –
fantastisk behagelig sammenlignet med den evige bjeffingen fra svære kobbel av
løse og faste hunder i byen. Dem er det flust av, det kan jeg love.
I Cisnãdioara bor
Adriana og den lille familien hennes. Jeg har skrevet om henne før. Siden sist
er lille Alin kommet til – det skjedde i slutten av februar. Pappaen er
australsk og heter Duncan. Han kan spille didgeridoo. Og huset de bor i er
veldig spesielt for rumenske forhold. Alle veggene, både inn- og utvendig, er
av solid lerketre, som skal få grånes med verdighet. De har også valgt mange
smarte løsninger for energi- og vannforsyning. Vann kommer fra egen brønn og
fra oppsamlet regnvann. Store vinduer på sørsiden gir soloppvarming av
steingulvet innenfor - det magasinerer lenge. Etter hvert skal en del av taket
også få solfanger-anlegg til varmtvann, og en annen del skal få gress og
planter på seg. - Det tok sin tid å få bygget dette – 2 ½ år. Adriana, som er
miljøingeniør, var byggeleder, og måtte passe på som en hauk så byggefolkene
faktisk gjorde ting riktig. Men nå tar huset seg nydelig ut i det bakkete
landskapet, ved foten av Karpatene, og med en stor frukthage rundt. Kanskje plommene blir modne mens vi er her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Gi gjerne lyd - jeg setter pris på hilsener og kommentarer!