For 3 uker siden ville han hatt god bruk for det. Da hadde det kanskje hjulpet ham. Da den telefonen kom. Vi var ute og kjørte til Mediaş, hadde fått låne bil av kollega Rodica. Da ringte Romanofonen til Rudolf. Ettersom han kjørte, tok jeg den. En fyr som snakket engelsk - heldigvis ganske godt – sa han ringte fra DHL i Cluj, det er en by et par hundre kilometer herfra. Han ville gjerne snakke med Rudolf Meissner. Det gjaldt en pakke fra Norge.
Han måtte nøye seg med å snakke med meg. Han forklarte noe med data og toll og ett eller annet som måtte til for å få pakken til Sibiu. Jeg ba ham sende det på epost, og stavet gabrenn@lyse.net – det er lettere på engelsk på en dårlig telefonlinje i bil enn Rudolfs epostadresse.
Buna ziua,
In atasament gasiti actele pt. coletul dvs.
Va rog sa ma ajutati cu
actele de import cat mai repede:
- copie CI
- dovada platii externe
- traducere pe factura (sau in
mail) cu continutul coletului
Cu stima,
Balint Szabolcs-Attila
Import Desk Agent
021.222.17.77
Soleklar beskjed, ikke
sant? To vedlegg viste at det gjaldt en datamaskin fra Stavanger kommune. Hørtes
bra ut – den var etterlengtet. Før vi dro fra Stavanger, hadde Rudolf bestilt
en ny bærbar PC via jobben, men den kom ikke tidsnok fram. Den gamle har en del
skavanker, ikke alle programmer og tilkoblinger virker. Og når man jobber i
Stavanger kommune, kan det være en fordel å ha en kommunemaskin – da er alle
interne programmer installert, og man får tilgang til innkomne brev,
arkivsystemer og sånt. Det trenger man av og til, i hvert fall når man er leder
og trenger å følge med selv om man er i utlendighet.
Nå hadde kollega Svein-Egil vært så grei å sende hele maskinen til Romania, fylt ut tolldeklarasjon, skrevet på at det var til privat bruk under et midlertidig utenlandsopphold og gjort alt veldig skikkelig. Men maskinen lå altså flere timers kjøretur unna. Og det var ikke bare å hente den.
Claudiu og Rodica fikser det meste |
Som så ofte før, ble de gode hjelperne, Rudolfs universitetskolleger Rodica og Claudiu, koblet på. De har fikset både leilighet, handleturer, balkongmøbler, oversettelser, porselensservise, kjøleskap, skredder, ordførermøter og litt av hvert annet for oss tidligere, og de sviktet ikke nå heller. De oversatte teksten for Rudolf, men egentlig ble ikke innholdet i eposten særlig klarere: noe om kopi av et identitetsbevis, noe om bevis på at ett eller annet gebyr skulle være betalt, noe om en oversettelse av beskrivelsen av innholdet i pakken - selv om pakkseddelen lå ved.
Og så, etter at Rodica hadde ringt til DHL i Cluj, måtte Rudolf plutselig også ha et EORI-nummer. Personnummer kjenner vi jo til i Norge. EORI er noe annet – det er et tollnummer for folk, eller helst firma, som skal importere og eksportere varer. Flere telefoner fra Rodica og Claudiu for å forklare at dette ikke var noen ordinær kommersiell import, myknet ikke Szabolcs-Attila. Og verken tollvesenet i Sibiu eller i Tyskland, hvor Rudolf forhørte seg litt nærmere, forlanger EORI for privatpersoner. Men det gjorde altså vår venn hos DHL. Niks EORI, niks maskin.
Og så, etter at Rodica hadde ringt til DHL i Cluj, måtte Rudolf plutselig også ha et EORI-nummer. Personnummer kjenner vi jo til i Norge. EORI er noe annet – det er et tollnummer for folk, eller helst firma, som skal importere og eksportere varer. Flere telefoner fra Rodica og Claudiu for å forklare at dette ikke var noen ordinær kommersiell import, myknet ikke Szabolcs-Attila. Og verken tollvesenet i Sibiu eller i Tyskland, hvor Rudolf forhørte seg litt nærmere, forlanger EORI for privatpersoner. Men det gjorde altså vår venn hos DHL. Niks EORI, niks maskin.
Men å få seg et nummer av
dette slaget var ikke noen smal sak akkurat. Da måtte man nemlig være
registrert i folkeregisteret her. Det var ikke Rudolf. Burde han ha vært, siden
han skulle være her i mer enn 3 måneder, men var det altså ikke (i parentes
bemerket har jeg mitt på det tørre, siden jeg reiser ut og inn av landet flere
ganger). Så han tok med seg Claudiu og gikk til det rette politikontoret. Her
var det fotografering og hele pakken. Kom nesten i mål den dagen, men det
gjensto å betale 6 lei, omtrent 10 kroner, hos kommunekassen på rådhuset for å
få dokumentet han trengte. Kontoret var stengt, og så var det helg. Claudiu
lovet å stikke bortom med pengene på mandagen. Uken etter ringte han på døra
vår en ettermiddag og kom glad og fornøyd med bostedsbeviset til Rudolf.
Så nå burde han jo kunne
få seg det ettertraktede EORI-nummeret. Men nei. Plutselig finner det rumenske tollvesenet ut at
er du utlending, da får du pent spørre der du kommer fra. Og det var i dette
tilfellet ikke Norge. Rudolf er tysk, og han måtte kontakte tollkontoret i Dresden
i Tyskland, forklare hele føljetongen og be dem sende ham nummeret han trengte.
De ble litt matte – privatpersoner trenger ikke sånt, sa de igjen, men de la
seg ikke opp i andre lands håndtering av regelverket. Og den rumenske
byråkraten hadde bestemt seg, her skulle regelen følges 120 prosent, minst.
Søknaden om tildeling av EORI-nummer ble fylt ut, sendt via Norge til Tyskland, så gikk det enda et par dager, og EORI-nummeret kom på epost etter at Rudolf hadde ringt til Dresden en gang til for å høre om ståa. Nå, tenkte han, nå er det rett før jeg får den nye PCen. Han sendte EORI-nummeret til DHL Cluj samme kveld. Men den godeste Szabolcs-Attila ville det annerledes. Neste morgen kom en ny epost: PCen var sendt tilbake dit den kom fra. Det hadde gått 20 dager siden ankomsten i Cluj, og da var fristen for utlevering overskredet.
Nå er altså laptopen igjen på Rudolfs kontor i
Stavanger, etter en liten luftetur gjennom halve Europa. Rudolf har EORI-nummer
og oppholdstillatelse, han kan bli i Romania til 2018 om han har lyst. Men
ingen PC. Til alt overmål kollapset den gamle skikkelig i går kveld. Så da får
vi dele på denne ene, uten tilgang på de kommunale systemene.
_________________________________________________________________________________________________________________________
Byråkrati
SvarSlettVi var på sydentur då Lars Jørgen fylte 60. Ved hjemkomsten, litt trett og mentalt ikke helt landet, fant vi en tykk konvolutt i postkassa. Den inneholdt mange ark og skjema som vi hadde problem med å tolke: tollvesenet var inn i bildet, snakk om en pakke til Lars Jørgen som ligger i Oslo, alkoholholdig innhold (2x 0,75 l à 12,5 %), helsedepartement, søknad i flere kopier. Et sted langt nede på et av arkene fant jeg navnet til våre sveitser venner, og da gikk det opp for oss: De hadde sent 2 flasker vin i bursdagsgave. Men for å få tak i dem måtte vi altså 1. søke departementet om tillatelse for å få lov til å innføre alkoholen, 2. fortolle flaskene, 3. hente dem i Oslo. Posten viste seg å være serviceinnstilt. Det var bare å fylle ut noen få punkt i et vedlagt skjema (rutinesak så klart) og så skulle de være behjelpelig med å sende søknaden til departementet (mot gebyr), hente pakken ved tollvesenet (mot toll og gebyr) og sende pakken til Volda postkontor (mot porto og gebyr, selv om det var betalt fra Sveits helt til Volda). Aldri før eller etter har vi drukket så dyr vin!
Fortsatt en god tid i Sibiu.
Hilsen
Edelgard
Det finnes et eget sted i helvete for byråkrater! Det er nå min oppfatning... (he, he, he...)
SvarSlett