Et lite land



Hjemme i Norge er vi vant til at «alle kjenner alle». Hvis du reiser til nye steder i landet og kommer i prat med noen innfødte, kan du stort sett banne på at det ikke går mer enn en halvtime før dere har noen felles bekjente ett eller annet sted.

Nå har det begynt å skje her i Romania også. Det er nesten litt skummelt, landet har tross alt 20 millioner innbyggere, og vi har bare vært her i seks uker.

 

Petra, Bernhard og Rudolf med mye død Donau-fisk

Jeg har fortalt om «påskeferien» vår ved Donau-deltaet, 600 kilometer fra heimen. På den ene båtturen, som var for folk som bodde på hotellet vårt, var det noen om bord som snakket tysk. To par, hvorav den ene damen med rumensk aksent. Først prøvde Rudolf og jeg å opptre inkognito, snakket bare norsk med hverandre og lot som ingenting. Det gjør vi av og til når vi ikke har lyst å prate med tyskere – de er nå engang overalt, det kan bli litt intenst. Men etter hvert kom vi likevel i prat, vi satt ved siden av dem under den innlagte piknik’en med fiskesuppe med hele fisker, og vi fikk vite at de bodde i Sibiu. Det gjorde jo vi også – artig dét. Det ene paret var tysk, fra Regensburg, og skulle bo i Romania i 3 år i forbindelse med mannens jobb hos Continental. De andre var «blandings», sånn som vi, og hadde nå slått seg ned i hennes hjemland Romania etter mange år i Tyskland.

Om kvelden pratet vi videre på hotellet, over et glass vin. Jeg spurte det tyske ekteparet, Petra og Bernhard, om de hadde lært seg rumensk. Jo da, de jobbet med saken. «Vi har en kjempehyggelig lærer, hun holder også kurs i fransk, italiensk og engelsk», sa de. «Å ja», sa jeg, «det må være Alina!» Og jo da, det var det. Alina er fransklæreren min, passet akkurat til beskrivelsen. – Og så sa damene noe om «Die bessere Hälfte», eller «Den bedre halvdelen», en kvinneforening i Sibiu med mange utenlandske medlemmer og mange veldedige aktiviteter, omtrent som Petroleum Wives’ Club i Stavanger. «Dem har jeg hørt om», sa jeg, «Adriana er vel med der?» Adriana, ja, henne kjente de godt. Hun som nettopp har fått lille Alin og som tydeligvis har hjulpet flere enn oss med å finne seg til rette i dette landet.

 

På onsdag hadde jeg fransktime hos Alina. Da visste hun alt at jeg hadde truffet Petra og Bernhard i ferien. Torsdag kveld var vi på konsert med symfoniorkesteret, hvor bl.a. klarinettlæreren min Vasile spiller. Der traff vi også på Petra. Og på fredag var Rudolf hos tannlegen, han hadde knekt en del av en jeksel. Tannlegen visste alt hvem som hadde tipset ham om henne. Det var den samme Petra. Her går ryktet raskere enn sitt eget beste.

Istvan Mozes har en venn på Randaberg

Men den absolutte kaka tok kjøttselgeren på økomarkedet i byen på fredag. En stor, røslig kar i en bod med kjøtt av Mangaliţa, det er et slags ur-svin som har ull på kroppen. Vi kjøpte litt kjøtt og noen pølser. Snakket engelsk. Da han spurte hvor vi var fra, og vi sa «Norway and Germany», slo han over til klingende svensk. Fortalte at han hadde bodd i Sverige i 5 år. «Och jag har också varit i Norge», sa han. «Jag har en god vän i Stavanger». Wow! Vi bor jo der, måtte vi fortelle. Hvorpå han tok en telefon til den gode vennen, som het Ingvar Landa, ga meg telefonen, og så fikk jeg en hyggelig 17.mai-prat med en mann på Randaberg som organiserer både turistreiser og hjelpesendinger til Romania. Nå har jeg sjekket nettsiden www.ingvarsreiser.no, funnet ut at de kommer nedover i juni, sendt ham en epost, og håper vi kan få hilst på ham da.

 

Uansett om det blir noe av eller ikke, har vi igjen fått bekreftet at:

1.      Verden er liten

2.      Du er ikke anonym noen plass

3.    Det er fryktelig mange hyggelige folk der ute!

 

_________________________________________________________________________________________________________________________