Vi slutter sirkelen

Vår familie har et visst rykte på seg når det gjelder avfall. Det går mye lengre tilbake enn Rudolfs fartstid som sjef over Stavanger-bosset. Nå viderefører vi trenden her i Romania.
 

Utenfor blokka vår - vil ikke akkurat kalle det kildesortering...

Som student i Kassel i Vest-Tyskland tidlig på 80-tallet syklet jeg jevnlig gjennom halve byen med min lille pose med organisk avfall, fordi jeg visste om en butikk med lokale produkter som tok imot sånt for kompostering. Da vi ennå hadde bil i Stavanger, en lyseblå Boble som ble knokset for 21 år siden, tok vi i vår fortvilelse over at det ikke fantes systemer for avfallssortering på Nord-Jæren, med oss glass, metall og plast hver gang vi kjørte sørover til Tyskland (Rudolf er derfra, for dem som ikke vet det). Miljøstasjonen i Flensburg var målet. I flere år pågikk denne underlige «smuglervirksomheten» før gjenvinningsbehovene våre kunne tilfredsstilles på hjemlige trakter. Det eneste som ennå fraktes sørover - nå uten bil - er vinkorker; containeren på rådhuset i Rudolfs hjemkommune Rhauderfehn er første stopp på veien mot et nytt liv som korktavle, gulvplate eller isolasjonsmateriale.

Selv kan jeg faktisk skryte på meg å ha innført glassinnsamling i Sandnes. Det var på slutten av 80-tallet, da jeg var SV-politiker der, og med teknisk sjefs velsignelse og avtale om levering hos Moss Glassverk fikk vi lov å sette opp to containere – en igloo på Ruten og en vanlig metallcontainer ved Kvadrat. Denne siste ble til og med polstret med teppegulv, av Rudolf, for å spare naboene for de verste drønnene.



Kollega Claudio har fraktet bosset til Medias

Og så var det drikkekartongene. En eller annen gang for en 10-12 år siden leste vi i Stavanger Aftenblad at det skulle komme et innsamlingssystem for tetrapak og sånt. Fra den dagen av ble alle melke- og juicekartonger i heimen skylt, brettet og stappet, og så lagret i en banankasse i kjelleren. Det skulle ennå gå 3 år før innsamlingen faktisk startet – da var den ene banankassen blitt til seks, alle stapp-stappfulle, og vi fikk en egen bossbil til å komme innom og hente dem.  

Og nå er vi i Romania – og kan starte forfra igjen. Her i Sibiu står det riktignok noen beholdere for kildesortering her og der – i en krok på flyplassen (de er så rene at det nok knapt noensinne har vært kastet noe i dem), i et par bydeler, og inne hos REPA, Regional Environmental Protection Agency. Men her i vår bydel er det ingenting – bare noen grapsne metallcontainere som alt kastes oppi, mens noen stakkarer roter ut plastflasker og annet som kanskje kan selges videre.

Ned i den nedgravde beholderen med deg!

Men som kjent er det ikke lett å bli kvitt sorteringsbasillen – er man først infisert, sitter den godt. Så vi sorterer altså bosset, uten å ha noe sted å bringe det. Det vil si, det er ikke helt sant. For i Mediaş, 1 times kjøretur unna, der ligger det lovede landet, hvor de har kildesortering! Og der har Rudolf vært, på studietur med noenogtjue studenter, og noen kolleger fra universitetet. Så hva var da mer naturlig enn å gjøre som i sin tid med bobla – fylle opp bilen med bossposer, sirlig sortert etter plast, papir, glass og metall, og kaste dem i de respektive beholderne. Studentene måpte, de var visst på grensen til å applaudere, og kollegene flirte.

Etter planen skal Rudolf være med på et prosjekt i Mediaş, hos Eco-Sal, et slags interkommunalt avfallsverk. I så fall blir vi ikke sene om å etablere en regelmessig søppelrute dit fra Strada Profesor Aurel Deçei i Sibiu. I tillegg har han fått med en gjeng ingeniørstudenter ved universitetet i Sibiu som skal se på muligheten for å håndtere avfallet der, altså på universitetet, litt mer miljøriktig enn "alt i samme gap". Da vi nevnte det for lærere og dekan i september i fjor, hørtes det HELT umulig ut - vi får nå se...

Det eneste vi nå må kaste i grapsecontaineren, er det organiske avfallet. Hjemme har vi hatt varmkompost i over 20 år. Her på den lille balkongen vår ville en kompostbinge blitt for påtrengende, både plass- og luktmessig, og den ville stått midt i solsteiken. Og dessverre kjenner vi ingen bonde som kunne brukt noe til dyrefôr. Så kjøkkenavfallet må dessverre gå i containeren her. Det gjør faktisk ganske vondt.



_________________________________________________________________________________________________________________________