På Sibius tak

Vi var invitert til lunsj i dag, hos Maria, en av kollegene til Rudolf fra det regionale miljøkontoret. Hun bor i et hus i Gamlebyen, det ble bygd av en saksisk, altså tysk, familie på begynnelsen av 1900-tallet i et mellomrom mellom de virkelig gamle fra 15- og 1600-tallet. Tomta var faktisk tidligere kirkegård for ursulinerklosteret tvers over veien. Maria vokste opp her. Dengang, i kommunisttiden, var det staten som eide det, og familien bodde til leie. Etter det som her kalles revolusjonen, altså kommunismens fall i 1989, fikk folk anledning til å kjøpe leilighetene sine, og det gjorde Maria. Nå bor den voksne sønnen Alex og kjæresten hans Laura også der, enn så lenge. I Sibiu, som i Stavanger, er det vanskelig å etablere seg i egen bolig. Heldigvis ser bofellesskapet ut til å fungere veldig godt.

I det store huset, med innvendig takhøyde på rundt 3,5 meter, er det 6 leiligheter. Men slett ikke alle eierne bor i huset, ikke en gang i landet. Sånn er det ofte her – typisk har noen flyttet til et tyskspråklig land, og kommer «hjem» et par måneder på sommeren eller noe sånt. Kanskje leier de ut når de er borte, kanskje står det tomt.

I dette nabolaget er det kirker av alle sjatteringer – romersk-katolske, gresk-katolske, ortodokse, diverse varianter av lutherske, det nevnte nonneklosteret som nå står tomt og skal bli hotell... Jeg spurte Maria om alle kirkene ringer med klokkene når de har gudstjeneste, og ja, det gjør de. Ingen syvsoving på søndager, med andre ord.

I tillegg til nydelig mat og god drøs fikk vi også ta en tur på taket. Via loftet går det en liten luke ut, og der hender det at Maria slikker litt sol. Vi fikk bli med opp og se utover hus og kirker som ligger rundt.





Her bor Maria. Blomster, balkong og takutsikt har hun også.

 

 





 

 

___________________________________________________________________________________________________________