Sibiu. Impresjoner 2013.: Vi går i kloster

Jeg har en viss fartstid i klostere. Tanten til moren min, tante Hedwig, var nonne og kom tilbake til Tyskland det året jeg ble født, etter 38 år som misjonær i Brasil. De siste 20 årene av livet sitt bodde hun i et kloster nær Gronau, kloss inntil den nederlandske grensen. Det var et slags gamlehjem for nonner kombinert med internatskole og gårdsbruk. Der var vi en del ganger i min barndoms sommerferier. Jeg husker at tante Hedwig, med ordensnavnet Lucia, alltid hadde mye rart på lur under den vide drakten sin. Det lille hun eide av jordisk gods, ble delt med andre så snart anledningen bød seg. Så hvis hun hadde fått en konfekteske i gave, lå den i skapet hennes til hun kunne gi den for eksempel til oss, og da hadde sjokoladen ofte fått en umiskjennelig smak av såpe eller noe annet luktsterkt, som hun også hadde fått og som hadde ligget i samme skap.

Nå er det pinse i Ortodoks-land, og vi er på en liten feriereise igjen. Et døgn i heimen etter rundturen med Angelika og Christoph i Transylvania holdt akkurat til å vaske skittentøyet og oppdatere bloggen, før vi la ut på tur igjen i går. Denne gangen har vi kjørt nordover, til regionen Bucovina, i grenseområdet mot Ukraina og Moldova.

Vi er her for å se på klostere. Ikke hvilke som helst klostere. I et område på rundt 60 ganger 40 km ligger 8 ortodokse klostere som alle er med på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Disse ble bygd på 14- og 1500-tallet, ofte som takk til Vårherre for at man hadde klart å beseire osmanene (tyrkerne) fra sør, kosakkene (russerne) fra øst, polakkene fra nord eller ungarerne fra vest. Det helt spesielle med dem, foruten alderen, er at klosterkirkene er komplett dekket av bilder. Ikke bare innvendig, som alle ortodokse kirker er det, men også på ytterveggene. Fargerike fresker fyller hver kvadratcentimeter, og ennå etter 500 år er veldig mye helt intakt. Her ligger bildene tett i tett, som en tegneserieversjon av Bibelen, med motiver fra skapelsen og syndefallet, Jesu stamtavle, hans liv, lidelse og død, dommedag, og i tillegg en hel hærskare av engler, helgener, profeter, apostler, patriarker, martyrer og andre viktige kirkefolk som er samlet i bønn rundt jomfru Maria. I ett av klostrene er det malt et slags himmelsk stigespill, der folk som prøver å nå himmelens port ved å leve dydig og gudfryktig, stadig fristes av djevelen og risikerer å måtte rykke tilbake til start eller enda lengre ned for den saks skyld. Noen ganger er også historiske hendelser omskrevet til samtidsspråk i bildegalleriet - eksempelvis blir den persiske beleiringen av Konstantinopel på 600-tallet kombinert med den aktuelle osmanske trusselen i bildeuttrykket.

Hvorfor noen kirkekunstnere ikke ga seg før all tilgjengelig flate var bemalt, både på retten og på vrangen, er et lite mysterium. Kanskje var kirkene for små til at både klosterets beboere, fintfolk og fattige fra bygda fikk plass, så noen – mest sannsynlig de fattige - måtte stå ute under gudstjenestene. Da hadde de i hvert fall noe fint å se på. En antakelse er at bildene dessuten var «de fattiges Bibel». Vanlige folk kunne ikke lese eller skrive, og knapt nok forstå det høyttravende slaviske språket som ble brukt under gudstjenestene. Så omtrent samtidig som Luther startet sin reformasjon av den katolske kirken ved å oversette den latinske Bibelen til tysk (pluss noen andre grep – det vokste som kjent på seg etter hvert), påtok rumensk-ortodokse kirkekunstnere seg oppgaven med å forklare Bibelens fortellinger og prestens lesninger med bilder. Det handlet om liv og død, rett og galt, himmel og helvete – en slags bibelsk Pondus, med andre ord.

At fargene har holdt seg så godt, tross vær og vind og tidens tann, er også et mysterium for ekspertene. Kanskje er det så enkelt som at de er hel-økologiske. Hva skulle de ellers ha vært, for 500 år siden. Et skikkelig grunnarbeid var, da som nå, vesentlig. Sand, kalk og fibre av lin eller hamp ble blandet og klint på murene. Når det var tørt, ble først omrissene malt på, og så ble de fylt med farger av ulike planter og mineraler. Man antar at innblanding av eggehvite var trikset for å gjøre dem langtidsholdbare. De veldig vide tak-utstikkene som ga god beskyttelse, var naturligvis også en god idé.

I dag holdes bygningene og hagene i stand av flittige nonner og andre gode hjelpere. Som besøkende blir man sugd inn i stedenes historiske skjønnhet, ro og verdighet. Uansett religiøs legning eller ikke-legning tror jeg man opplever det som et godt sted å være. Det gjør i hvert fall jeg.