Sibiu. Impresjoner 2013.: Ålreite dyr

I familien vår har vi en viss tradisjon for sau. For 24, 21 og 19 år siden hadde vi babyer. Og derfor luktet det sau i heimen. Vi brukte nemlig tøybleier på barna våre, uten plastbukser utenpå, men derimot med ullbukser. Ull med lanolin, det er fettstoffet som gjør at ullen blir vannavvisende og som reagerer med urin som blir omdannet til mindre luktende stoffer. Jeg strikket de fleste av disse buksene, og husker ennå godt denne litt stramme lukten, og litt seige følelsen, av sauefett på hendene. Men det var sikkert bra for huden.

Ida flyr til Båtsfjord i sauebukse, 3 måneder gammel. David er også med.

Adam i fotballshortsen

Dette er egentlig David

Nå har vi fått ullfett på hendene igjen. Vi har nemlig vært på sauegjeting. Og sauemelking. Og ost-av-sauemelk-smaking. Som jeg har skrevet før, er det en fordel å kjenne noen som kjenner noen her i Romania. De to kollegene til Rudolf, Rodica og Claudiu, kjenner alltid noen. Også en sauegjeter. Eller egentlig broren til en sauegjeter. Vasile, som er en av eks-sivilingeniør-studentene deres, kommer fra en sauefamilie. Han tok oss med ut.

Claudiu plukket oss opp klokka halv åtte i går kveld. Først kjørte vi hit og dit i Sibiu fordi han måtte fikse noe med en fartsbot for en kollega som skulle på ferie til Italia i dag men ikke fikk kjøre ut av landet før boten for å ha kjørt 102 km i timen i 70-sone var betalt, og etter det måtte vi plukke opp Rodica og sønnen Adrian på 11. Så bar det ut på landet. Gjennom vakre, grønne, bakkete landskap, gjennom flere landsbyer og småbyer, til Satu hvor Vasile ventet på oss. Han trykte seg inn i baksetet til oss tre som satt der fra før av, så forlot vi landsbyen hvor en bøffel gikk fredelig og gresset i veikanten og gamlekarene satt på en benk i skyggen, og så kom vi til beiteområdet, i åssiden i en utrolig vakker dal. Fem bikkjer i alle størrelser hilste oss høylydt velkommen. En campingvogn sto oppe i bakken, nattherberget til gjeterne. Rundt 100 sauer var i en innhegning, og ble sluppet ut to og to – rett i åpningen satt bror til Vasile og en annen kar med røyk i munnviken, og melket oppi hvert sitt spann. Onkelungen på 13 var inne hos sauene og småpisket dem framover, mens moren hans var kommet med bil for å ta med melka hjem etterpå.

Her til lands holder man sauene mest for melka. Kjøttet bruker de naturligvis også. Til påske slaktes de fleste lammene – da er de altså smålam ennå, i motsetning til Rogalam som er ganske velvoksne når de slaktes på høsten.

Vi fikk vite at sauene blir melket to ganger til dagen – klokka 5 om morgenen og 8 om kvelden. Det tar rundt 2 timer hver gang for de to gjeterne. Ofte får de bare noen få timers nattesøvn. Ikke rart de av og til tar seg en middagslur i skyggen under et tre. - Hver sau gir rundt 300 ml melk per dag. Masse arbeid for ganske lite utkomme. Gjeterne går etter faste ruter på beitene. Det kan være saueeieren som eier engene, eller man kan leie seg bruksrett av en annen grunneier. Så beveger man seg rundt i noen kilometers omkrets, men om natta er de tilbake ved campingvogna, som jo er sommerhytta til gjeterne. Det blir lange vandringer, og masse frisk luft, både for folk og småfe. Vi ble fortalt at noen gjetere ikke var hjemme på flere måneder. Ikke så mange barn som blir laget i beitesesongen, med andre ord.

Fra april til september-oktober er sauene ute, så blir de tatt ned i bygda og holdt i et åpent fjøs over vinteren. Da står høy og tørket mais på menyen.

Da det begynte å mørkne og det ennå var minst 50 sauer igjen å melke, takket vi for oss. Nede i dalen, langs den vakre Sadu-elva, kom vi forbi en kraftstasjon, bygd tidlig på 1900-tallet og ennå i drift (i parentes bemerket av Oscar von Miller, faren til det første tyske vannkraftverket og til Deutsches Museum i München, verdens største tekniske museum). Claudiu så liv der inne, og vips så hadde jobbemannen sluppet oss inn. Her var turbiner fra Ungarn, Tyskland og Sverige, gamle verktøy og ny mikrobølgeovn. Det minnet mye om Oltedal kraftstasjon hjemme i Rogaland, hvor Lyse Energi hadde et flott informasjonssenter i en del år.

Så kjørte vi Vasile hjem, og da han spurte om vi ville se osteproduksjonen, takket vi ja. Først inn i stua. Der var søster, mor og far. Og vips satt vi – 5 gjester – rundt bordet, ble servert cola, vann og kaker, og spurte og grov om osten og livet med sauene og om ungene ville overta og om de kunne leve av det. Utrolig gjestfrie og trivelige mennesker. Ved hjelp av de gode tolkene våre fikk vi vite at søster lager ostene, hver dag, hun har lært det av mor. Telemea er navnet på de myke ostene av sauemelk, det er en transylvansk spesialitet som ifølge folk her burde være minst like berømt som den greske fetaen. Mor står på markedet og selger hver dag, inkludert søndag, fra klokka 7 om morgenen til 8 om kvelden. Osten kan selges dagsfersk, da er den myk og mild, eller den kan lagres og bli fastere og sterkere. Salget går strykende, de har mange faste kunder, og familien kan leve av dette. Mor visste forresten også at hun hadde sett Rudolf på markedet et par-tre ganger. Eneste mann i byen på 1,93 med caps og røde bukser, antar jeg.

Far lager vin og plommebrennevin, det heter ţuika (tsuika). Og han fortalte at han har en gulrot i ermet til den av de 3 ungene som vil overta driften etter foreldrene. Ikke bare en gulrot, men et helt hus, i nærheten av stedet de bor. Det skal de altså få med på kjøpet, for å videreføre familietradisjonen. Foreløpig bare i 2. generasjon, men et sted må man jo begynne. – Denne sivilingeniør-sønnen er nærmest for sort får å regne. Her er det handlingsbåren kunnskap som gjelder, og den handler om sau og andre naturressurser. Han fikk ikke penger til PC av foreldrene før han hadde fikset traktoren.

Og mens vi satt sånn og snakket, gikk mor ut og inn helt til bordet var fylt opp med selvlaget ost i flere modningsstadier, med hjemmebakt brød, med husets drikkevarer, med tomater, både røkt og urøkt svinespekk, rødløk og andre godsaker. Ureist mat til siste detalj. Og veldig godt, særlig i så godt selskap. Bare stakkars Adrian ble lei av voksenprat og var dessuten stuptrøtt.

Til slutt var det omvisning i ysteriet, og i lagringskjelleren der noen oster hang til avrenning i tørklær, mens andre lå i saltlake i tretønner, og vinballongene sto og putret. I oppkjørselen sto varebilen klar til å bli fylt neste morgen, for en ny markedsdag. Og så kjørte vi hjem, i den milde, mørke, stjernenatten med nesten full måne. Heldigvis oppdaget vi kua som vandret midt i veien ved elva, selv om hun ikke hadde refleks.

Etter denne opplevelsen kan jeg ikke annet enn å gi Liv Finstad rett. Jeg hørte henne faktisk den gangen før stortingsvalget i 1983, på NRK radio, da hun på vegne av Rød Valgallianse skulle si noe om partiets landbrukspolitikk. Det hadde hun, som bodde i tjukkeste Oslo, lite greie på. Men hun tok det på strak arm og skrev seg inn i historiebøkene med utsagnet «Sauer er ålreite dyr, de!» Så sant, så sant.