fredag 26. juli 2013

Gavene fra Moder Jord

Sånn så spisesalen ut fram til i går.
I dag fikk jeg oppfylt et ønske. Jeg var i barnehage nr. 38 for siste gang, i hvert fall i denne Romania-runden (jeg overlater til leseren å tolke om dette muligens kan bety at det slett ikke er sikkert at jeg aldri kommer tilbake hit...). Vi innviet den ommøblerte spisesalen i barnehagen. Og barna fikk lov å rydde av sine egne asjetter og kopper. Store saker!!!

Det nye oppsettet har en forhistorie. Den begynte alt i fjor høst, etter besøket vårt her i Sibiu for å sondere terrenget, før vi bestemte oss for dette oppholdet. Mihaela, styreren, lagde en prosjektplan for en del «grønne» aktiviteter. Prosjektet het "Ce ne spune pământul”, eller i engelsk versjon som jeg etter hvert fikk tilsendt: „What Mother Earth gives us”. Her var planer for å kurse kjøkkenpersonalet om sunnere mat, å involvere barna i matlagingen, å lage en liten kjøkkenhage og mye annet. Ettersom prosjekter er veldig formelle her og må godkjennes og leveres inn til det kommunale Inspektoratet, ble både Adriana (se 23. februar) og jeg ført opp som utenlandske eksperter – hun miljøingeniør fra Nederland, jeg „grønn dame” fra Norge. 
Etter revolusjonen

Og nå skal jeg fortelle om det vi har fått gjort de siste fire månedene. I hvert fall noe av det. En liten bakhage, som var forholdsvis hærverkssikker, ble innredet til mini-kjøkkenhage, med jord oppi gamle bildekk og noen blomsterkasser. Noen av barnegruppene var med å så og plante i april, og en stund var de også med å stelle hagen. Selv om ugraset vokste fortere enn mange av plantene, ble det da både litt løk, urter og tomater. Senest i dag var barna ute og hentet blomster til å ha på bordet i spisesalen.

I april holdt jeg et foredrag for pedagogene om „grønne barnehager” i Stavanger, og viste noen eksempler på kjekke miljøaktiviteter. I mai holdt jeg et foredrag for både pedagoger og kjøkkenfolk, om sunn og bærekraftig mat, og kjøkkenfolkene lagde nypresset appelsinjuice og en deilig salat til alle. Ikke så mye nytt faglig, men en påminnelse om hvilke valg man kan og bør gjøre for hva man fôrer kroppen med, både sin egen og de små barnas. Og om de stolte kjøkkenhagetradisjonene som rumenerne for alt i verden må passe på å ta vare på. - Og en annen dag i mai dro Mihaela, to av kollegene hennes og jeg til Mediaş, en drøy times kjøretur herfra, for å besøke fire barnehager som drev med kompostering. Jeg var blitt invitert av Anca, en bekjent av Rudolf hos avfallsselskapet Eco-Sal, og tenkte det ville være lurt at „mine” barnehagefolk også fikk se. Og de ble skikkelig inspirert! Ikke bare av komposten – en av førskolelærerne hadde lyst å starte med én gang - men også av organiseringen av måltidene, hvor barna fikk betjene seg selv, og av flere andre ting. Mihaela vurderer å ta med hele kollegiet dit igjen i starten av det nye barnehageåret, rundt 1. september.

Rudolf fikset to åpne kompostbinger via en bekjent, som barnehagen fikk gratis. Akkurat den delen er foreløpig ikke omsatt i praksis. Men det kommer, det kommer. Vi hadde en liten ryddedugnad i bakhagen i pøsende regn i juni - da reddet vi blant annet tre pinnsvinunger som hadde falt ned i et betonghull. Og nå er planen å innrede den til en „sansehage”, med barfot-sansesti, blomster og grønnsaker, sitteplasser og kanskje til og med en bålplass. De enorme ventilasjonsrørene skal få fargerik dekor. I begynnelsen av september, når både gammelt og nytt personale er på plass igjen, skal de samle opp alle gode ideer og så sette i gang. Med en meget hyggelig, flittig og kunstnerisk talentert vaktmesters hjelp kan det lett gå godt.

Så var det kokebøkene vi hadde tenkt å lage. Den ideen hadde jeg tatt med meg fra en barnehage i Stavanger. Men ukene gikk, jeg var i Norge en tur, folkene i Barnehage 38 hadde det travelt med bok- og litteraturfestival i juni og liten tid til andre ting. Og pedagog-praksisstudentene, som alltid var gode å ty til når vi trengte noen ekstra hender og hoder, skulle snart ha sommerferie. Da heiv vi oss rundt. „Kan dere bruke de neste dagene på å snakke med barna om sunn og god mat, og å finne gode oppskrifter på barnevennlig og sunn mat?” spurte vi. Det kunne de, med litt veiledning. Det var den tyskspråklige studentgruppen, og de fant gode og varierte oppskrifter på www.kinderrezepte.de. Sammen med barna lagde de til og med et par dikt, ett om epler og ett om løk.

Rundt Sankthans dro vi på marked. Vi skulle handle til en fruktsalat. To førskolelærere, en mamma og jeg sammen med 22 barn. Vi hadde dem i tau den drøye kilometeren vi måtte gå. Ikke akkurat som hunder, men alle gikk i lang lang rekke og holdt i klatretauet jeg hadde kjøpt til idrettsdagen i april. Mange voksne kikket og smilte da dette 50-beinte vesenet smøg seg fram på fortauet. Inne på markedet – ett av flere i Sibiu –bugnet det av frukt, grønnsaker og bær. Barna fikk kjøpe epler, fersken, bananer, jordbær og vannmelon. De fikk betale med mine penger, én ble litt sur da han ikke fikk beholde vekslepengene... – Tilbake i barnehagen med mange kilo frukt fikk alle skjære den opp i biter. Heldigvis hadde jeg tatt med alle knivene og fjølene vi har i vår midlertidige leilighet, for barnehagen selv hadde omtrent ingenting. Barna spiser bare med skje... Men moro var det. Og godt ble det. Vi blandet alt godt og porsjonerte i 60 skåler, til alle som var i barnehagen den dagen. Skikkelig stolte unger kunne fortelle mor og far at de hadde handlet inn til og laget dagens dessert. Jeg har hørt fra en mor at sønnen hennes nå stadig spør om å få være med å lage mat!

I flere uker satt jeg på kveldene og gjorde hjemmelekser. Hadde jo lovet å produsere en kokebok. Fant et fint design i powerpoint og skrev om prosjektet, satte inn oppskrifter, fotos, løk- og epledikt og annet kjekt. Masse potl, som vi sier i Stavanger. Jeg trengte noen flere bilder, så en dag malte en av gruppene frukt og grønnsaker i mer eller mindre gjenkjennelige varianter. Kokeboka ble på 20 sider, format 15x15 cm. Den tyske versjonen ble ferdig for to uker siden. Den rumenske ble ferdig trykt i går, ettersom det hadde tatt litt tid å få oversatt alle tekstene fra tysk. En av førskolelærerne skrev dem, men uten alle tegnene over og under bokstavene, så Mihaela brukte noen kvelder på å få på plass ş, ţ, î, ӑ, og â på de rette plassene. Den jobben kunne jeg dessverre ikke hjelpe med.

Den 31. juli stenger barnehagen i en måned. Og de fleste barna har alt tatt ferie – det er kanskje 20 igjen av de 230 som til vanlig fyller huset. Så nå var siste sjanse til å dele ut kokebøkene, i hvert fall til noen av barna. Jeg foreslo å slå to fluer i ett smekk og ommøblere med det samme – vi hadde jo snakket om det siden Mediaş-turen. Så i går var det vekk med de lange bordene som så MEGET institusjonsmessige ut, inn med mindre grupperinger og litt variasjon. Det ble faktisk plass til 110 barn i hovedrommet, mot før „bare” 100... På langveggen hengte vi opp fruktmaleriene som barna lagde for en måned siden. 

Og i morges, da barna skulle ha frokost, hadde vi åpningsseremoni. Med tale, sang og klipping av snor i fargene til det rumenske flagget, det er et „must” her... Og med den revolusjonerende rutineendringen at barna selv forsynte seg med brød fra et fat, og satte asjett og kopp – av blikk og ergo uknuselige - tilbake på trallen etter maten, i stedet for at de voksne gjorde alt unntatt tyggingen for dem. Og så fikk de hver sin kokebok, etter at Mihaela hadde fortalt om fruktsalaten og maleriene og alt som hadde skjedd før. Veldig greit, ettersom ikke alle barna får være med på alt i et så stort system. – Utrolig nok satt disse små barna lenge, lenge og bladde i heftene sine, de fant igjen noen av tegningene på veggen, de så noen de kjente på fotografiene – og en sa „nam, her er bilde av fisk – jeg vil ha fisk til middag i dag”! Helt herlig å se dem. Og helt rørende å få overrakt en gave fra barnehagen - et håndskåret trefat med brød og korn oppi, som tegn på „hva Moder Jord gir oss”. Ekstra koselig var det også at Adriana tok turen, sammen med lille Alin som alt er blitt 5 måneder. Det var jo henne som fikk meg opp i alt dette!

Men mest glad var jeg for at kjøkkendamene var storfornøyde med det nye opplegget. Barna kan komme seg inn på benkene fra flere sider, de kan lære å hjelpe seg selv, og de kan forhåpentligvis snakke litt lavere enn ved de laaaange bordene. Støynivået med 100 barn i rommet har garantert vært langt over det arbeidsmiljøloven ville tillatt i Norge – for meg har det kjentes som om hodet ble blåst av de par gangene jeg har vært med på måltider.

Men én ting skal Mihaela få streve med. Å holde de voksne fingrene fra fatet. Ikke alle klarte å la være å „hjelpe” barna å sette asjett og kopp på trallen - kjapt kjapt. Da Mihaela og jeg hadde en oppsummeringssamtale under fire øyne etter seremonien og før vi dro og handlet et lass med barnehageutstyr på min regning, foreslo jeg at de skulle binde hendene på ryggen til personalet. Hvis de ikke klarer å la barna prøve seg selv, får de finne seg i å måtte hjelpe dem til de blir 35. Tviler på at det er det de ønsker seg, sånn egentlig...

Jeg hører og jeg glemmer.
Jeg ser og jeg husker.
Jeg gjør og jeg forstår.

(Confucius)

___________________________________________________________________________________________________________________












 



 





 
 
 
 
 
 ___________________________________________________________________________________________________________________
 
 
 

1 kommentar:

  1. Congratulations with this successful project.
    It looks like you, the children, teachers and caregivers had lots of fun learning something so basic, easy and yet important. Well done!
    Adriana & Alin

    SvarSlett

Gi gjerne lyd - jeg setter pris på hilsener og kommentarer!