Give me your money!

Siden i går er Kroatia medlem i EU. Nå er det 28 i gjengen. Det som en gang skulle være to pillarer i Europa - EU og EFTA – blir mindre og mindre jevnbyrdige. Det er i beste fall en pillar og en tannpirker. Tannpirkeren, det er oss, Norge, sammen med Island og Liechtenstein. Yes!

Men det betyr ikke at vi ikke er viktige i EU-sammenheng. Vi har nemlig noe mange av de andre ikke har. De fleste land – og folk, for den saks skyld - har til felles at utgiftene aldri pleier å være noe problem. Hvordan dét har gått, og hvordan hestene bites når krybben er tom, har vi jo sett. Forskjellen på dem og oss er at vi også har en inntektsside uten røde tall, i hvert fall enn så lenge. Og derfor er vi viktige. Og alle vil være venner med oss.

I Romania har vi særdeles mange venner. De sier fine ting, lusker så en veldig kort stund rundt grøten, før de kommer til poenget. Og poenget, det heter Norway Grants. Sammen med de såkalte EEA Grants, der også de andre tannpirker-landene bidrar, er potten for perioden 2009-2014 på rundt 1,7 milliarder Euro. Mer enn 95 prosent kommer fra Norge, og pengene skal gå til sosiale og miljømessige forbedringstiltak i mindre bemidlede EU-land, de fleste i Øst-Europa. Romania er det nest fattigste landet i EU, etter Bulgaria, og den nest største pengemottakeren, etter Polen. Det er til og med et eget avdelingskontor av Innovasjon Norge i Bucuresti som forvalter en del av disse pengene og gir råd til søkere.

Og søkere, de finnes på hvert gatehjørne. I hvert fall nesten. I minst 7 forskjellige sammenhenger har Rudolf eller jeg blitt bedt om hjelp til å få tak i Norway Grants. Søkerne må nemlig ha en norsk partner, og da er det jo praktisk å ha et par nordmenn i bekjentskapskretsen. Særlig når det nærmer seg deadline for nye søknader. Den neste er visstnok i august.

Nå er det ikke sånn at alle har et ferdig utarbeidet sosialt eller miljømessig prosjekt som bare trenger en siste restfinansiering. Det virker når sant skal sies heller som om mange finner opp et prosjekt fordi det finnes noen midler. Ikke alt virker like gjennomtenkt eller gjennomførbart. Og det er slett ikke alltid dette man egentlig hadde tenkt å holde på med. Poenget er at med en betydelig finansieringsandel i sikte, er kreativiteten og elastisiteten stor for å tilpasse terrenget til kartet. Ikke misforstå - det blir gjort utrolig mye godt arbeid med støtte fra både EU og Norway Grants - veibygging, vedlikehold og restaurering av historiske bygg og mye annet ville nok ha sett langt dårligere ut uten disse midlene. Men likevel...

Så langt har vi blitt spurt om partnerhjelp til disse prosjektene:

• Ungdomsorganisasjon som driver med fjellklatring, miljøvern m.m. Mitt bidrag: sendte epost til Stavanger turistforening, men de hadde, forståelig nok, ikke kapasitet.
• Menighet, tyskspråklig, luthersk, som ville organisere grupper av bedrifter, vanlige folk og organisasjoner til å finne gode miljø- og klimaaktiviteter, en slags "best practise". Mitt bidrag: jeg oversatte alt om Klimasiddis fra Stavanger kommunes nettside til tysk, det var jo et bra opplegg som fortjener å bli brukt av flere, og foreslo at de kontakter Den norske kirke som har masse miljøaktiviteter. Der kjente de alt folk selv.
• Stiftelse som driver diakoniutdanning og eldreomsorgsutdanning, bl.a. med spesielle opplegg for å rekruttere sigøynere og beholde dem på skolebenken. De ønsket partner for å kunne finansiere flere studieplasser. Mitt bidrag: skaffet dem kontaktinformasjon til Den norske kirke og Diakonihøgskolen.
• Lucian Blaga-universitetet v/ingeniørfakultetet: de hadde besøk av en pakistansk professor som holdt en - visstnok lite inspirerende - forelesning om avfall (førstehånds info fra Rudolf), og ettersom mannen ble i byen i 14 dager, var det rikelig tid til å diskutere samarbeid. Sibiu - Karachi, fine saker. Men her må vi òg ha med Norge, for de har jo penger! Jeg har ikke hørt noe mer, men tror ikke det ble noe mer utav det.
• Samme universitet, samme fakultet: som sagt nærmer det seg en frist, og da er det lurt å finne på noe lurt. Det må ha noe med bærekraftig utvikling å gjøre, det står i kriteriene. Eureka: vi gjør en kartlegging av honningproduksjon og utarbeider et kart, så kan forbrukerne se om honningen kommer fra et sted med mye eller lite forurensning. Mitt spørsmål om det ikke må forutsettes av meg som forbruker at honningen jeg kjøper, er trygg og godkjent av et slags Mattilsyn, falt på steingrunn. Nei, forbrukerne vil vite det nøyaktig, akkurat som de studerer stemplene på eggene for å finne ut hvilken produsent de kommer fra. Å ja, da så. Det andre spørsmålet var like dødfødt. Midlene kan gis til NGOer, altså ikke-statlige organisasjoner. Men universitetet er da ingen NGO, bemerket jeg. Nei, men det er herr U, han er vår samarbeidspartner, han har et konsulentfirma og det er en NGO, var svaret. Så dum jeg var som ikke skjønte det. Mitt bidrag: sendte over navn og telefonnummer til en dame jeg en gang kjente i Østerdalen, hvis eksmann driver økologisk honningproduksjon på Lista, kontaktinfo til Norges Birøkterlag, samt til et par her i regionen som driver økologisk honningproduksjon, og som i hvert fall har peiling på faget. Vi skal forresten besøke dem på lørdag.
• Lokal miljøvernmyndighet, omtrent tilsvarende fylkesmannen: har tidligere hatt avfallsprosjekt med Rudolf å di, nå søker de om et nytt prosjekt om klimatilpasning. Rudolf hjelper, Stavanger kommune kan være aktuell partner.
• Den tidligere nevnte herr U, konsulent innen avfall og diverse miljøsaker, ønsker også et Norway Grants-prosjekt, men det har jeg glemt hva var. Det er kanskje ikke så rart.

Sånn går dagene våre. Vi reiser den 31. Juli. I august er det som sagt frist for neste Norway grants-søkerunde. Jeg regner med å få mange flere nye venner før den tid.

 

 ___________________________________________________________________________________________________________