søndag 14. juli 2013

Manndomsprøven

I Romania er en mann en mann. Han gir galante håndkyss til damene – jeg har selv opplevd det flere ganger – og stort sett holder han opp døra og lar oss kvinner gå først inn. Samtidig er han knallhard på gasspedalen og generelt kortluntet og rask på hornet i trafikken. Og han sitter aldri mer enn tretti sekunder på kaféstolen før den første røyken er tent.

Den rumenske macho-mannen kvir seg da heller ikke for å duellere. Hvem har mest hår på brystet, hvem kan tisse lengst? Ekte mannfolk møtes på hjørnet for å avklare ståa.

Nå har Rudolf bestått den delen av manndomsprøven. Ikke hårprøven, ikke tisseprøven, bare en verbal duell. Men dog.

Det handler naturligvis om boss. Som de fleste leserne nok vet, var noe av oppdraget hans her i Romania å holde forelesninger for ingeniørstudenter i Sibiu om avfall og avfallshåndtering. Det gikk flott – fire intense leksjoner om alt fra horisontalt eller vertikalt hengslede tømmesystemer på bilene som skal heise opp bosspannene, til informasjonskampanjer og «avfallspsykologi».

Men så var det praksis, da. For å omsette noe av det de hadde lært, ble studentene invitert til å prøve å få i gang avfallssortering på sitt eget fakultet. En umulig tanke da vi lanserte den overfor fakultetsledelsen i september i fjor, litt mindre science fiction nå, trekvart år senere. Seks unge gutter og jenter meldte seg. De dannet en arbeidsgruppe og gjorde grundige analyser av det meste. Hva har vi av containere i og utenfor bygningene våre? Hva kastes i dem? Hvordan er tømmerutinene? Hvilke avtaler har vi med avfallsselskapet, og hva gjør de på sin side etter at alt er samlet inn? Det var møter med innkjøpsansvarlig som satt på kontrakten med tømmefirmaet med det klingende navnet Saubermann*, dialog med samme firma og med rengjøringspersonalet pluss pluss pluss. Det var opptelling av antall klasserom og fellesrom, og en vurdering av hva som ville være lurt å sette opp av beholdere ut fra typer avfall og uten å gjøre hverdagen mer tungvint for renholderne. Og studentene fikk presentere prosjektet og planene på en konferanse om et mer bærekraftig universitet.

I samråd med kollegene Rodica og Claudiu, som alltid var med på laget og som til vanlig har avfallstemaet i sitt pensum, avtalte de å sette to beholdere i hvert rom. En til restavfall fantes fra før av, i tillegg skulle de kjøpe inn nye til  «recyclables» som plast, metall, papir, papp og drikkekartonger. Saubermann  har et eget sorteringsanlegg, og det er enklere at de ettersorterer enn at mange folk kaster feil ting i feil dunk, som det jo ofte skjer på steder med mange brukere. Flyplassen i München har for eksempel gått bort fra flere separate dunker, og informerer nå tydelig om at «vi sorterer for deg».

Så langt, så godt. De nye beholderne ble bestilt, Rudolf hadde til og med tilbudt seg å betale dem. Dette så lovende ut. Snart skulle ingeniørfakultetet bli grønnere. Det eneste grønne de sålangt hadde klart å oppvise, var en kasse på rundt 2 kubikkmeter, sirlig kledt med grønt stoff, for papirgjenvinning.  Hadde det ikke vært for den forbaskede tyngdekraften, hadde saken vært enkel. Som det nå forholder seg, må et par folk klatre oppi kassen og lempe ut papiret, over i ett eller annet transportmedium. Ikke akkurat et høydepunkt i ingeniørkunstens historie.  

Men tilbake til Rudolf og prosjektet med de nye beholderne. Det dukket nemlig plutselig opp en annen mann. En som også underviste på ingeniørfakultetet, og som hadde noe på gang med et bærekraft-prosjekt. Flotte vyer og plakater og powerpointer – han hadde også vært på den «grønne» konferansen og vist framtidens grønne universitet. Finfine greier. I hvert fall i teorien. Og ikke minst hadde han loven i hånd.

Som jeg har nevnt tidligere, er de glad i å lage lover og regler i Romania, og da veldig ofte som hastevedtak i regjeringen. Virkelighetens verden kan være både ganske fjern og virke som sand i maskineriet i sånne systemer.

I loven står altså følgende: I offentlige bygg skal det være en gul beholder for plast og metall, en grønn for glass og en blå for papir og kartong. På hvert kontor, og i hvert rom som er offentlig tilgjengelig. Og påskriften skal utgjøre minst 1/3 av overflaten. Ja, det står i loven. Fargen på beholderne, til innendørs bruk, står i loven! Rudolf og gjengen hadde bestilt blå beholdere, men altså som fellesdunk. Gud forby! At de hadde funnet et passe antall og en passe størrelse ut fra en behovs- og praktikabilitetsanalyse, gjorde lite inntrykk på Mr. X. «Dere bryter loven», sa han. «Men vi får samlet inn søpla basert på reelle behov, uten at det blir latterlig og uten å gjøre livet ekstra surt for renholderne», svarte Rudolf. Som sagt, slag i løse lufta. Kollegene til Rudolf ble nervøse. De hadde tross alt også lagt mye arbeid i dette, organisert møter og vært med på prosessene. Og litt prestisje var det jo – opplegget skulle forhåpentligvis tjene som eksempel til etterfølgelse for resten av Lucian Blaga-universitetet. Nå ble beholder-bestillingen satt på vent – hvorfor betale for en masse spann som eventuelt aldri kommer i bruk, fordi de ikke er politisk korrekte.

Dekanen ble koblet inn. Rudolf skrev et langt notat til ham, på engelsk, som han er blitt ganske god i, om hvilke valg de hadde gjort og med hvilke begrunnelser. Og om at godt gjort er bedre enn godt sagt, at loven er tullete uten rot i virkeligheten, at det står fullt av gule, grønne og blå spann rundt i offentlige bygg uten at de bidrar det ringeste til gjenvinning av avfallet fordi systemene bakenfor mangler.

Dekanen kalte de to herrene inn på teppet. Rudolf spurte om det var en duell de skulle ha, med ham – dekanen – som dommer, og svaret var ja. Fint for Rudolf at han hadde med seg supportergjengen, Rodica og Claudiu. Og dumt for kollegaen at han ble sjuk og måtte sende en stand-in. Men begge fikk nå forklart seg grundig. Rudolf argumenterte med de omfattende analysene han og studentene hadde gjort, med arbeidsmiljøet til renholderne, med sorteringskontrakten med Saubermann, med at man hadde lov å bruke vett og handle etter «lovens intensjon»  selv om man valgte andre fargekoder, og med alt annet han kunne finne på. Den andre argumenterte med lovens bokstav, han ville jo ha et lovlydig universitet. I og for seg en fin ting, så lenge loven gir mening. Hvis det ikke er tilfelle, kan det – i hvert fall med skandinaviske øyne - være lurt å realitetsorientere seg litt.

Det skjønte dekanen. «Du har vunnet», sa han til Rudolf. Kanskje ikke helt den norske måten å si det på – vi prøver vel i det lengste å ta ballen og ikke mannen – men fair enough. De to duellantene tok hverandre i hånda og gikk hver til sitt.

Samme ettermiddag, da vi satt på balkongen vår og Rudolf fortalte meg hvordan møtet hadde gått, kikket vi over rekkverket – og nede sto Reserve-Mr. X. Han bor også i blokka vår! Vi vurderer å invitere ham inn på en kopp pulverkaffe før vi reiser herfra. Kanskje det hjelper for saken. Og kanskje er jo både han og den «egentlige» Mr. X hyggelige folk, sånn innerst inne?

____________________________
* Saubermann er tysk og kan oversettes med «ren mann» eller «renslig mann»
 

 

 
 
 

 _______________________________________________________________________________________________________________________
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Gi gjerne lyd - jeg setter pris på hilsener og kommentarer!