søndag 28. juli 2013

Mennesker vi møtte

Forskjellen på å være turist og å være «litt fastboende» er at man rekker å få en relasjon til folk når man er her over litt tid – i noen tilfeller en relasjon som vil vare utover den tiden vi har delt her. Ikke bare Marga Grau, som jeg skrev om i går, er et menneske som har gjort inntrykk på meg. I løpet av fire måneder her i Romania har vi møtt så utrolig mange forskjellige folk, noen mer tilfeldig, andre som har blitt bekjente eller endatil venner.

Her er et knippe av dem som på ett eller annet vis har fått en plass i hjertet mitt. Da tar jeg ikke med de nærmeste arbeidskollegene, som har fått en del omtale før og som vi naturligvis ikke glemmer så fort.
 
  • Den skjønne skredderen som fikset flere av kjolene til datteren vår, Ida, da hun var her i mai.
    Behind every beautiful woman...
    Kjolene var fra moren min, som sydde eller kjøpte dem på 1950- og 60-tallet, og noen trengte litt omsøm for å passe Ida. Rudolfs kollega Claudiu, som kjenner noen for enhver anledning, fant ham. En herre godt oppi 70-årene, nå pensjonert, tidligere skredder for Hugo Boss og andre firma som får produsert varene sine i Romania. Vi kunne dele noen vennlige ord på fransk, ettersom han hadde bodd i Tanger i Marocco i ett år i sine yngre dager. Nå var han fremdeles litt skredder på si, men han passet også en liten gutt på 4 år på dagtid, mens foreldrene var på jobb. Respekt!
  • Drosjesjåføren på rundt 60 år som kjørte oss og noen tyske venner til det flotte friluftsmuseet, Astra, litt utenfor byen - han fortalte at han hadde lært tysk da han vokste opp i en leiegård med 14 familier, hvorav 10 var tyskspråklige. Ikke bare tysk, som jo var et fremmedspråk for ham, men også den såkalte saksiske dialekten, nær opp til språket i Luxemburg, hadde han lært av ungene i gata. Til og med grove vitser rakk han å fortelle på turen...
  • Kunstneren fra Sibiu som hadde sin første kunstutstilling i rådhuset i hjembyen, og som vi kjøpte et magnolie-maleri av. Hun er gift med en greker og har bodd i Hellas i 27 år, og da krisen og arbeidsløsheten tok overhånd for noen år siden, begynte hun å male, 50 år gammel. Hun var så lett å snakke med, og positiv på tross av tøffe hverdager.
  • Ingvar Landa fra Randaberg (nabokommune til Stavanger, for uinnvidde) – ham jeg snakket med på telefonen i mai, da vi kom i prat med en kjøttselger på økomarkedet her i Sibiu som fortalte på klingende svensk at han hadde en venn i Stavanger. Da vi fortalte at det var hjemtraktene våre, var Ingvar bare 12 tastetrykk unna. Og da han – Ingvar, altså – kom til Sibiu med en gruppe turister fra Rogaland i begynnelsen av juni, rakk vi å møte dem den ene kvelden de var her i byen, og å guide dem rundt i det historiske sentrumsområdet her. En av dem kjente til og med Rudolf fra avfallsbransjen – han hadde jobbet på Ryfylke Miljøverk før han ble pensjonist.

 
 
  • Det hyggelige ekteparet som delte hjemmebakte osterundstykker og øl i plastbeger med oss på den ortodokse pinsedagen. Vi var på reise i Bukovina, i Moldovia-provinsen nord i landet, og de stoppet oss utenfor en av de vakre klosterkirkene. Først skjønte vi ingenting, så ble vi bare glade og rørt.
  • Damen som ville selge kantareller til oss en gang vi var på biltur. Vi stoppet for å se, vi var interessert, men hun ville bare selge hele spannet, for 50 lei, og vi kunne ikke bruke så mye sopp. Ikke så lett å kommunisere, men det ble ingen handel. – I likhet med mange rumenere, og spesielt sigøynere, plukker hun sopp og bær i skogen og forsøker å tjene litt på å selge varene, ofte langs landeveien. En stor jobb med veldig uforutsigbart utkomme. 
 
  • Alle haikerne vi har tatt med på turene våre. Det er ganske vanlig å haike, folk står langs veien, ofte i klynger, og vifter med hendene, og når de er framme, tilbyr de seg å betale, for å dele på bensinkostnadene. – Vi har tatt med rundt 15, tipper jeg, naturligvis gratis. Nesten ingen har kunnet noe annet språk enn rumensk. En ung jente som skulle på jobb på Kaufland i Mediaş. En mor og sønnen på rundt 8 år ble med flere mil over fjellet, og en gutt på 14-15 år skulle hjem etter siste skoledag før sommerferien, en lang vei. Han kunne ikke noe engelsk, sa han i hvert fall, men da vi nærmet oss «hjemme», leste han opp fra oversettelsen på smart-telefonen «Can you please stop here». En ung herre i finstasen med en sterk eim av luktevann, tydeligvis på vei til fest.  En dame med en kurv på ryggen, full av tomme plastflasker – dessverre klarte vi ikke å spørre hva hun skulle bruke dem til, men vi fikk lov å ta et bilde.
  • Den gamle damen som bar så tungt, så tungt på vei fra en butikk i Vatra Dornei i Bukuvina, hvor vi var på tur. Vi tok varene for henne, en sekk ris på nesten 10 kg og en nesten like tung bærepose. Vi fulgte henne en liten kilometer til jernbanestasjonen. Vi klarte å forstå at hun var 85 år gammel! Vi tok avskjed da hun måtte vente på toget, kunne dessverre ikke hjelpe henne videre, men fikk en overveldende mengde kyss på kinnet og hendene, og velsignelser i rikt monn.
  • Ordføreren i Sibiu, Klaus Johannis, som var gjest på Expat-samling i juni. En hyggelig mann som stadig blir gjenvalgt her (de har direktevalg av ordfører) – han tilhører den tyskspråklige minoriteten, som nå bare utgjør 1,5 prosent av befolkningen, men fikk sist 80 prosent av stemmene. Godt de er fornøyde!
 
  • Den norske ambassadøren til Romania, Øystein Hovdkinn, og ambassaderåd Hilde Berit Eide, som var i Astra-museet for å se på noen bygninger reist med norsk støtte. En bekjent av Rudolf fra landbruksfakultetet på universitetet hadde fått snusen i dette – han og kollegene skulle presentere noen dyrkingsforsøk med gamle sorter som de gjorde på museumsområdet, kombinert med sommeravslutningsfest for studentene, og han inviterte oss med. Ambassadefolkene var rimelig overrasket over å treffe norske folk. Hadde det ikke vært for den sykt høye live-folkemusikken, hadde vi kanskje kunnet snakke litt mer sammen. Nå var det bare å hive seg ut i ringdansen... – Her om dagen traff vi forresten viseambassadøren, Herman Baskår, også. Han, kona og de to små barna var på ferietur til vakre Transylvania – de hørte oss snakke norsk (noe vi gjør når vi vil kamuflere oss blant tyskere av alle slag...) og kom bort og drøste.

 
  • Den tyske konsulen i Sibiu, Thomas Gerlach, som besøkte oss i Hammersdorf da vi hadde barne-miljøklubb i juni. Han ble med på «miljø-ræppen» sammen med barna og fikk se og kjenne på frisbeer og musematter og tegneblokker og mye annet av resirkulert plast, bildekk, drikkekartonger – ting jeg hadde tatt med fra Stavanger i juni. Han var helt enig i at det er en jobb å gjøre på avfallsfronten.
  • Fire norske menn som vi traff på gata under forberedelsene til «Romaniacs Enduro» - et knallhardt motocross-ritt over de mest absurde hindere. Vi gikk og kikket på trestubbene, rampene og alle de rare tingene som fylte en av hovedgatene dagen før den såkalte prologen til rittet, da vi hørte østlandske stemmer. Vi stoppet og pratet, fortalte hvorfor vi var her og spurte naturligvis hvor de kom fra. Et par var fra Hokksund, en var fra Enebakk (det er i Akershus). «Å, der bor fetteren min», sa jeg, «han heter Bjørn Mikkelsen». «Ja, Bjørn, ja», svarte fyren, «han ringer vi alltid til når vi vil ha noe i avisa». Bjørn er nemlig lokaljournalist, og naturligvis kjent. Han vi traff, het Remi ettellerannet, og var engasjert i Enduro-miljøet i Norge, som tydeligvis ikke kan øve sånn som de vil, ettersom denne sporten er forbudt i Norge.


 
  • En mann som sto i en gård bak den katolske kirken i byen og lagde kobberplater til å kle kirkekuppelen med. Ja, han lagde platene. Han hadde en svær stabel kobberplater på to paller, rundt 500 kg på hver, og så kuttet han dem i passende stykker, kanskje 40 ganger 40 cm, og presset falser langs kantene så de kunne hektes inn i hverandre. Både kutte- og falsemaskinen var hjemmesveiset. I flere måneder så vi modige arbeidere med klatreseler som holdt på å fornye platene på kuppelen – nå er den ferdig og blinker i solen, noe de gamle irrede platene ikke gjorde.
 
 
 
 

 

  
  • Vaktmester Ioan i blokka vår – alltid hjelpsom, alltid blid, «Bunӑ ziua» og noen ord om været og «bicicleta» og «calde» som betyr varmt. Et par tyske gloser hos ham, et par latinsk-rumensk-fransk-italienske hos oss, men dessverre aldri nok til en ordentlig samtale.
  • Menigheten i Hammersdorf – denne lille gruppen på knapt 20 folk med høy snittalder, som er «resten» som er igjen etter at 90 prosent av den tyskspråklige befolkningen pakket og dro da grensene ble åpnet i 1990. Så mange historier, så mange skjebner – men herlige folk.
  • Ungene i barnehage nr. 38, som jeg har gjort mye kjekt i lag med. Så skjønne, så ivrige – og så skuffet over at jeg ikke klarte å forstå alt det de ville fortelle meg... Heldigvis kunne vi ha drakamp med tau og lage fruktsalat og klappe esel og male bilder også uten et felles språk. Men det hadde unektelig vært kjekkere om jeg hadde kunnet rumensk.
  • Folkene på Gamle-benken. Gang på gang på turene våre har vi sett eldre folk - damer med skaut, menn med caps eller hatt - sitte på en stol eller benk i skyggen foran husene sine, mens de slappet av og fulgte med på livet langs veien. Og gang på gang har jeg tenkt at "dette hadde vært et perfekt fotomotiv". Men når du ikke kan språket, går du ikke bare bort og stikker kameraet opp i fjeset på ukjente mennesker - det er jo ikke en zoologisk hage... Men til sist fikk jeg et sånt motiv. I Sadu, hvor Vasile Sauegjeterbror og familien bor, satt en gjeng tilårskomne karer på bygdebenken, rett ved der hvor en bøffel gresset. Og Claudiu, som er en blid og sjarmerende mann, rullet ned bilvinduet og spurte om de utenlandske gjestene kunne ta et bilde. Og det kunne de.  

Det er disse og mange, mange andre som har gjort oppholdet her opplevelsesrikt og minneverdig på mange plan, og som får meg til å tenke at jeg ikke har vært her for siste gang.
___________________________________________________________________________________________________________________

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Gi gjerne lyd - jeg setter pris på hilsener og kommentarer!