Byen vi bor i

Jeg må beklage dypt overfor alle lesere – jeg vet om et par, i hvert fall – at jeg så langt ikke har skrevet noe om byen vi bor i. I min nye status som blogger har jeg hatt mer dybde- enn breddesyn, og i fascinasjonen eller frustrasjonen over små og store hverdagsopplevelser helt glemt å fortelle noe om byen vi bor i. Her kommer botsøvelsen. Den er ment som folkeopplysning og får mer artikkel-preg enn vanlig.

Vekslende herredømmer
For 2000 år siden lå Sibiu-området i grenselandet til det romerske riket. Transsylvania, regionen midt i Romania som er omkranset av Karpatene i nord, øst og sør, har opp gjennom historien vært gjennomtrekksland for mange folkeslag og har vært underlagt mange ulike herskere. Magyarene (ungarerne) tok herredømme over området på 900-tallet, og de bygde mer enn 1000 festninger. De hentet fra 1100-tallet også inn tyske kolonister, de såkalte «Siebenbürger Sachsen» - Siebenbürgen er det samme som Transsylvania. De kom i hovedsak fra området rundt Trier – det er nær grensen til Luxemburg. Det var dem som grunnla Sibiu, eller Hermannstadt som byen heter på tysk, i det 12. århundret. Faktisk finnes dialekten, som er helt annerledes enn høytysk, ennå blant noen av de gamle sakserne. - De fleste stedene i regionen har også både et rumensk og et tysk navn, som er totalt forskjellige  – ganske forvirrende når man knapt nok klarer å huske det ene.

Fra det 15. til det 17. århundret var regionen en del av det osmanske – eller tyrkiske – riket. Senere var den under habsburgerne – altså østerriksk herredømme. Men de overlot forvaltningen av området til Ungarn som på sin side prøvde seg med en magyarisering av Siebenbürgen. Det moderne Romania ble grunnlagt i 1862, ved at de to fyrstedømmene Moldau og Walachei (i øst og sør av dagens Romania) slo seg sammen. Siebenbürgen kom først i 1920, som et utslag av 1. verdenskrig, til Romania.

Tyskere i Transsylvania
Som det framgår ovenfor, er Romania et flerkulturelt og flerspråklig land. 96 prosent er «etniske rumenere», i tillegg kommer de tyskspråklige samt en ungarsk minoritet og sigøynere med rundt 1 prosent hver. I byene i Siebenbürgen utgjorde de tyskættede majoriteten helt fram til 1930-tallet.

Mot slutten av 2. verdenskrig flyktet mange tyskere for sovjetrusserne vestover, og etter krigen tvangsdeporterte russerne mange av dem til Sovjetunionen. I kommunisttiden ble flere hundre tusen av de tyskspråklige rumenerne «frikjøpt» av Vest-Tyskland – ja, Ceaucescu fikk faktisk hodepenger for dem! I Tyskland har jo alle av tysk avstamning fulle borgerrettigheter, uansett hvilken formelle nasjonalitet de har. -  Etter revolusjonen og kommunismens fall i 1989/90 dro de fleste av de gjenværende vestover. I dag er det som sagt bare rundt 1% tyskspråklig befolkning igjen her – blant dem Sibius ordfører Klaus Johannis.

Likevel preges byen og regionen sterkt av den gamle tyske kulturen. Mange rumenere, som ikke nødvendigvis selv kan tysk, sender barna sine til tysk barnehage eller skole - det gir blant annet bedre sjanser til å studere i Østerrike eller Tyskland. Det er massevis av tyskspråklige kulturarrangement - vi var f.eks. nettopp på et teaterstykke der "Shakespeares samlede verker" ble oppført på 2 timer! Det finnes en tysk bokhandel i byen, og både en lokal og en nasjonal tysk avis.

En del rumenere som «ble emigrert» til Tyskland med foreldrene sine for flere tiår siden, har flyttet tilbake hit, og også andre som aldri selv har bodd her, har flyttet tilbake til «forfedrenes hjemsted».  I barnehagen «min» er 3 av 8 avdelinger tyskspråklige, og den lille lutherske menigheten i Hammersdorf/ Guçteriţa (uttales Guschteritsa) hvor de holder på å etablere et miljøsenter, består av 40 tyskspråklige sjeler. Det er bare 1/10 av hva de var for 25 år siden, og omveltningen etter jernteppets fall har naturligvis vært immens.

Jeg nevner dette fordi nettopp den sterke tyskspråklige fortiden her har gitt meg innblikk i en del av samfunnet og kontakt med mennesker som jeg ellers ikke ville ha skjønt noe av historien til. Jeg kjente selv en familie som på 70-tallet kom fra Siebenbürgen (faktisk fra Hermannstadt, altså Sibiu) til stedet hvor besteforeldrene mine bodde i Sør-Tyskland, og kusinen min har svigerfamilie herfra. Jeg er ikke så sprek i historie – sorry – så dette gir meg litt mer innsikt.

Europeisk kulturhovedstad
Arkitekturen i den gamle bykjernen har stor likhet med andre byer i det tidligere østerriksk-ungarske riket. Store plasser med flotte kirker og borgerhus preger sentrum. Den gamle bykjernen fikk en skikkelig opprustning i tiden før 2007 – det året da byen var Europeisk kulturhovedstad. De lå altså ett år foran Stavanger i løypa. Og de er akkurat like stolte av det som vi «siddiser» (regner meg for anledningen som en av dem, på tross av feil dialekt...) er av 2008. Framfor alt har byen blomstret opp med tanke på næringsliv og turisme etter dette viktige året.

Utover i bydelene er de ortodokse kirkene mer synlige, der er det også en del gamle villaer som utstråler mer fordums enn nådums prakt, og en del blokkbebyggelse, men slett ikke med det nitriste Murmansk-preget man har i mange østeuropeiske land. Selv om standarden ikke er som i Vest-Europa, er det både farger på bygningene og grøntområder i mellom.

Sibiu har i dag rundt 170 000 innbyggere, og den ligger drøyt 400 meter over havet. Sør-Karpatene, som går opp mot 2400 meter, danner et flott bakteppe. Det er hele 6 universiteter i byen, med mer enn 30 000 studenter. Og så er det en flyplass, men ikke så mange fly – som jeg smertelig erfarte da jeg skulle til Norge nylig... Det er heller ikke så mye sortering eller gjenvinning av avfall – det får bli et eget kapittel.

_________________________________________________________________________________________________________________________