Inntrykk langs en landevei

På lørdag kjørte vi fra Sibiu til Donau-deltaet – det flate området hvor Europas nest lengste elv - etter Volga - forgreiner seg før den finner veien ut i Svartehavet. Vi tok landeveien sørøstover. Det var langt - 14 timer med et par pauser. Men kjedelig? Langt derifra! Det var så mange inntrykk! Byene som ble vansiret av Ceaucescu-regimet og av tidens tann hopper vi over nå, likeledes de testosteron-tunge råkjørerne som ikke klarte å ligge bak oss som holdt oss til fartsgrensene.

 

Det vi holdt fast på netthinnen – og så godt det lot seg gjøre fra bil i fart også på minnebrikken i kameraet – var blant annet dette: Kuperte kulturlandskap med åker og eng. Vakre alleer. Landsbyer med småhus som nok hadde sett bedre dager, men var rikt dekorert med utskjæringer og kontrastfarger, noen ganger med stråtekte tak. Saueflokker på beite med gjeter og hund. Kyr og hester og av og til et esel som sto bundet og gresset i grøftekanten. Folk som slo gress med ljå og lastet opp på en vogn, med hesten spent for. Høns og gjess som sprang rundt i grøftekanten. Dormende hunder som søkte skygge. Koner med skaut og karer med skyggeluer som bar på arbeidsredskaper – river, hakker, sigder – eller som satt på en benk i skyggen og tok det rolig i varmen.

Legg til mer enn 30 storker på reir – på toppen av hver sin telefonstolpe, midt i en eller annen landsby. Folkene som bor der, gjør det innbydende for disse flotte fuglene å komme tilbake år etter år  – de vedlikeholder platen i bunnen av reiret, så kan storken innrede seg med kvist og kvast. Et vakkert syn, disse elegante skapningene kledt i sort og hvitt, med røde strømper. Ikke rart de ble valgt som symbol for nytt liv.

Jeg skal ikke romantisere livet på landet – i hvert fall ikke i Romania. Jeg er sikker på at mange mennesker her har strevsomme liv, de jobber mye og tjener lite. Men likevel er det noe med denne kontakten med jorda, den egne rytmen som bestemmes av årstider og såing og høsting og basale behov hos mennesker og dyr. Denne jordnærheten, bokstavelig talt, som det er lite rom for i hverdagen hos de fleste av oss.

I Vest-Europa er det for tiden trendy å dyrke mat i hagen igjen eller å betale en bonde for å få være med på såing, vanning, luking og til sist høsting, hvis været ikke har tatt knekken på avlingen. Mange byfolk har i vår tid behov for å kjenne at vi er i slekt med jorda - noen vil kalle det «å finne igjen urmennesket i seg selv».

Reis til Romania. Du finner ikke alt du leter etter her. Men du finner mye som berører og gir grunn til ettertanke. 

 

 

 

_________________________________________________________________________________________________________________________