Oscar Wilde og jeg



Under denne tingen er Oscar Wilde begravet

Denne artikkelen begynner med en digresjon. Vil du se gravene til kjendiser som Edith Piaf, Honoré de Balzac, Georges Bizet eller Maria Callas, dra til Cimetière Père Lachaise i Paris. Når du har funnet den smakløseste graven av alle, er du sannsynligvis kommet til Oscar Wildes siste hvilested. Jeg så den i filmen "Paris, je t'aime", hvor den unge litteraturelskende amerikanske kvinnen spurte sin forlovede: "What do you think were the last words of Oscar Wilde?" Hvorpå den noe enklere unge mannen svarte: "I don't know. Maybe "Bury me under something ugly?" Jeg har vært der selv, og jeg tror amerikaneren har rett. Hesligere gravsted skal du lete lenge etter.

Så det er ikke noen slags felles estetisk sans som er grunnen til at salig Oscar får plass i bloggen min. Jeg har sannsynligvis ikke så mye annet til felles med ham heller. Men én ting deler vi. I ett av sine utallige, mer eller mindre åndsrike utsagn, bekjenner han sin svakhet: "Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser". Der er vi altså ganske like, Oscar og jeg.

Her i Romania heter fristelsene papanaşi, profiterol, clătită, torta cu fructe de padure, ştrudel cu

Profiterol

mere... Kafeene ligger tett som hagl i sentrum av byen, og dit er det jo ikke langt. Når Rudolf og jeg har gjort jobbene våre på hver vår kant, er det sjelden mer enn en SMS mellom oss og kafébordet. Klokka er som regel akkurat passe for en munnfull av ettellerannet. Det kan begynne med en salat, en bruschetta, en suppe, et fat med lokale oster og pølser, eller for Rudolfs del gjerne både det ene og det andre - han har jo litt mer kroppsmasse enn meg å ernære. Og så kan det lett ende med en dessert og en espresso. For oss er det jo nesten gratis. Livsfarlige greier. Særlig når den parken som var tiltenkt jogging, ligger litt for langt unna, og når det egentlig er ganske deilig å begrense treningen til et par mils sykling i uka, til og fra jobbene i barnehage og menighet, et møte i ny og ne og til fransk- og klarinettlæreren.

En regnværsdag på kafe, før vi flyktet inn

Om et par dager skal jeg på hjemmebesøk. En uke i Norge i forbindelse med Verdens miljøverndag og utdeling av Rachel Carson-prisen. Jeg gruer meg. Ikke til noe av dette - hyggelig dét, og gjensyn med venner og kolleger blir nok også bra. Men på badet hjemme står festdreperen. Ikke ruvende, lyseblå og egentlig ganske liten og unnselig, men særdeles lite vennligsinnet, vil den trekke meg til seg. Sannhetens øyeblikk er uunngåelig når jeg setter bena på den. Badevekten.

_________________________________________________________________________________________________________________________