Betraktninger om utsikt og innsikt

Leiligheten vår er i 2. etasje i en blokk som var ny i fjor. Den ligger i bydelen Strand II (2), en halvtimes spasertur til sentrum. Opprinnelig skulle vi hatt en leilighet i et gammelt hus i gamlebyen, men sånn ble det ikke. Nå bor vi altså i «Academica», som blokka heter – standsmessig når universitetet er eier. Her plasserer de gjesteforelesere, utenlandske studenter, studenter med familie og sånne som oss. Vi kjenner ikke mange, bortsett fra manager/vaktmester Ioan og en dame som har en baby. Og så vet vi at en av beboerne har høye, tynne hæler. Hun bor i etasjen over oss og høres veldig godt, særlig tidlig om morgenen.

Både leiligheten og omgivelsene inviterer ellers til noen refleksjoner. Eller B-traktninger.

Boligen: Det er over 20 år siden sist jeg bodde i leilighet – vi leide oss inn i en sokkelleilighet i Sandnes de første 5 årene etter at vi flyttet fra Tyskland i 1986. Siden 1990 har vi hatt et herlig hus med hage på Våland. Men de siste årene har min kjære ymtet frampå om at han var møkklei av å stå på stigen og skrape eller lappe ett eller annet hver gang sola skinner - de få dagene ville han gjerne brukt til andre ting. Og at det er skummelt å male huset fra stige når frontsiden er 12 meter høy (stillas er fremmedord). Og at de 18 trappetrinnene bare for å komme opp til inngangsdøra, pluss alle innvendige trappene i de høye etasjene, kan bli en utfordring når vi blir enda eldre enn nå.  Så han har rett og slett begynt å se etter leilighet. Får nyhetsbrev fra diverse prosjekt i Stavanger og følger ellers med. Jeg føler meg slett ikke klar for å forlate huset vårt, særlig ikke så lenge barna våre er under utdanning og bør kunne komme tilbake til sitt eget hjem i feriene. Men jeg må innrømme at det er deilig med 70 kvadratmeter, kun det aller nødvendigste av inventar, og komplett rengjøring på en times tid. Sånn sett er dette god trening for alderdommen. – Samtidig hadde det på ingen måte vært det samme uten Balkongen.

Balkongen: Det sentrale stedet, leilighetens piazza, eller piaţa på rumensk, med tilgang fra stue, kjøkken og soverom. Ikke store saken, rundt 5 kvadratmeter, men likevel betydningsfull. Uten den hadde vi ikke hatt utsyn til flere Blokker, Biler, Bikkjer, Barn eller Bane.

Vi kunne heller ikke fulgt med på om de 4-5 daglige flyene fra München, Wien eller Bucuresti er punktlige. Lett å holde rede på med flyfrekvensen her. De flyr over oss og lander på Aeroportul International Sibiu rett borte i hogget.  - Ei heller hadde vi hatt noe sted å nyte utstrakte frokoster eller kaffepauser (ja, du leste rett – jeg har byttet ut en del av teen med kaffe) i friluft. Tøyet vårt hadde tørket enda seinere inne – vaskemaskinens 400 omdreininger holder såvidt til at det ikke drypper, og da er en balkong med god luft og ofte sol og varme gull verdt. – Ta det ikke som en klage, vi har tross alt vaskemaskin, men mot tempo 1800 som vi har hjemme, er dette for håndsveiv å regne.

Uten balkongen hadde vi framfor alt ikke hatt noe sted til mitt spede forsøk på en kjøkkenhage. Man blir jo smittet av rumenernes hageglede. Men, synd å si, evnen er nok mindre enn lysten, og med noen lengre feriefravær har stellet også blitt så som så. Foreløpig resultat, etter at over halve avlingen tok kvelden da vi var vekkreist en uke i mai, er 3 små balkongkasser, hvorav én med blomkarse, én med to ruccola-salater og 2 buskbasilikum, og én med samme innhold men et par-tre flere av hver. Det holder kanskje til to enkle salatmåltider før vi drar. Ja ja, mer enn ingenting tross alt.

Blokkene: de er stort stett 4-5 etasjer høye, noen har årstall, 2004 og deromkring. De fleste er boligblokker, et par ser ut til å være kontorbygg, én litt lengre nede i veien var en gang hotellet «Pensiunea American Inn», nå står det bare «ensiunea» og ser veldig nedstengt ut.

Utenfor blokkene er det en blanding av villniss og blomsterbed. Noen folk gjør seg flid, nå kommer uttellingen i form av vakre roser, liljer og andre farge- og duftsterke sommerblomster. Akkurat nå er også villnisset ganske flott, rene sommerfuglrestauranten, med mange fargerike blomster. Hadde jeg bodd her lenge, kunne jeg kanskje blitt inspirert til en felleshage, à la Prags have i København, der en gammel fabrikktomt ble en «geriljahage» som samlet folk fra blokkene rundt til både dyrking og felles måltider.- Nei, nå skryter jeg nok på meg litt vel mye – som sagt er ikke hagekompetansen den beste... Men til en kompostbinge hadde det kanskje holdt.

Barna: De bor i Blokkene. De leker i gata akkurat som barn pleier. De spiller fotball og hopper strikk. Og påfallende mange går på rollerblades, de små øver og øver, mens de store seiler galant av sted. Ja, ikke akkurat utenfor vår blokk – asfalten ender der hvor huset vårt begynner, og i sand-hull-gjørmeblandingen ville det vært sinnssvakt å prøve å blade. – Nå har skoleferien begynt, den varer helt til september, og mange barn er nok hos besteforeldre ett eller annet sted. Det er i hvert fall litt stillere, litt mindre hverdag enn før.

Bilene: de står utenfor Blokkene. Alle har Bil. Langs veien står de tett i tett, på plenene utenfor husene, halv- eller helveis på fortauet. Bilene er som kyr. Hellige kyr. Fritt fram over alt - det gjelder både parkering og oppførsel i trafikken. Fri sikt 5 meter inn mot kryss er for pyser. Her løfter vi Bilen inn i den minste åpning, om nødvendig. Drit i fotgjengere og andre sveklinger. De er jo tross alt ikke Biler!

Noen ganger sliter Bilene. I hvert fall i vår del av veien, altså den uten asfalt. Vi har hatt noen avsindige skybrudd, da har veien forsvunnet og vannet stått omtrent 10 cm opp på dekkene. Nylig kom en fyr med minigraver og skrapte ut en ny overflatestruktur, samtidig som han lagde et nytt hull ved siden av det egentlige avløpet. Et slags førstehjelps-avløp. Etter det kan man stort sett skimte noen øyer i vei-oseanen. Men tørt er det sjelden. Heldigvis, må jeg nesten si, for denne lyse sanden blåser opp på balkongen og inn i leiligheten så vi konstant har hvite byggeplass-fotspor etter oss. Og heldigvis for duene, som bader i pyttene, og Bikkjene, som drikker av dem.

Bikkjene: De bor under Bilene. Eller utenfor inngangsdørene til Blokkene. Eller midt i veien. Alle er av samme rase, den heter Fortausblanding. De fleste har en knapp i øret – vi trodde lenge det betydde at de hadde eiere, men det er visstnok et slags vaksine- og familieplanleggingsprogram de har vært utsatt for. Jeg vet ikke om de har unngått skabb og rabies gjennom dette, men fertilitetsdelen ser i hvert fall ikke ut til å ha virket - det er haugen på nok av dem. I hvert fall er det lyd i Bikkjene. Dag og natt. De fungerer som et slags vardebrenningssystem – begynner den ene å bjeffe, forplanter det seg videre i rekkene, sannsynligvis uten at de siste aner hva de gneldrer for. Klokka to om natta kunne jeg godt vært lyden foruten. Noen av dem har også den leie egenskapen at de forfølger syklister. For eksempel meg. Det er lite hyggelig å ha tre bjeffende kjøtere hengende nesten i pedalene. Hadde jeg vært redd for hunder, hadde jeg ikke kunnet bo i Sibiu. – Men etter disse månedene har både Rudolf og jeg også utviklet en viss sympati for disse kreaturene. Nesten som med fiskene våre hjemme i hagedammen. De hører liksom med. Man sier «Hei vovven» idet man går forbi, man kaster av og til en gammel kjeks ned fra balkongen, man savner dem nesten når de ikke er der. Underlige greier.

Banen: det er ikke mer enn 50 skritt fra inngangen til Strada Profesor Aurel Deçei nr. 1, altså vår blokk, til jernbanelinjen. Den er ikke nedlagt, som så mange andre strekninger her i landet. Toget går nordover til Mediaş, dit er det 6 mil og tar 2 timer. Eldre årgang både på skinnegang og togmateriell. Og altså enda treigere enn i Norge.  

Her hos oss er det ikke noe gjerde mot jernbanelinjen eller mot de små hageparsellene som noen har anlagt langs den. Heller ikke noen overgang mot jordet og stien som fører til en bydel/eks-landsby ved navn Turnişor, eller Neppendorf på tysk. Om natten suser toget rett gjennom. Om dagen suser det også rett gjennom, men gir høylydt beskjed med signalstøtene sine. At unger leker på og langs skinnene er helt normalt. Hørte jeg HMS? Nei, definitivt ikke. De får bare lære å passe seg. Den som ikke lærer seg det, har tapt. Survival of the fittest.

Det store jordet bortenfor jernbanelinjen er også interessant å se på. Fra Balkongen. Rett som det er går en gjeter der med en stor saueflokk og en hund eller to. Et tre i forgrunnen sto i praktfull blomst i april, nå er det grønt. På andre siden av jordet, kanskje en kilometer unna, ser vi av og til at noen kjører med hestevogn. Vi ser også det blanke taket på et sigøynerpalass i Turnişor. En rik baron har satt opp sitt monument, med rikelig med spir og velstandsvorter. – Vi har aldri begitt oss den veien. Det er også verdt en refleksjon. Stemningen rundt sigøynerbefolkningen er såpass negativ at vi selv også er tilbakeholdne med å begi oss inn i deres revirer. Vi har også opplevd en del aggresjon og ubehagelig tigging, det er ikke nødvendigvis noe vi vil pådra oss frivillig. Samtidig lukker vi dører for oss selv. Det kjennes ganske feigt. Vi bør komme oss over jordet før vi skal reise hjem.

Sånn sitter vi altså her på Balkongen og nyter utsikten og suger inn inntrykk. Og merker at de gjør noe med oss. Selv om vi er mer tilskuere enn deltakere, kjenner vi en tilhørighet. Det er litt "hjemme". Det er en interessant innsikt.

 

 

 

 

 

 

___________________________________________________________________________________________________________